FORORD

I oktober 2018 er det 80 år siden min onkel og min far – med god støtte fra bestefar – åpnet butikk på Segalstad bru.

De kalte den Gausdal Land­handleri, den var «bra assortert i kolonial, isenkram, manufaktur, skotøi» og drev med varebytte.

Åpningsdagen var ikke akkurat en fest. Lite folk kom innom og bare 170 kroner i kassa. Men de bygget bedriften jamnt og trutt. I 18 måneder. Da smalt det i kuler og granater ved Segalstad bru. Norske styrker forsøkte å stanse de tyske okkupantene, og den tyske kommanderende offiseren tente på landhandleriet for å få bedre oversikt over kampene. Onkel og far var mobilisert, og kom hjem fra krigen i mai 1940. Da hadde de mistet alt, og gikk på med spader, hest og kjerre for å få ryddet branntomta. Beste­far fikk reist bygningen igjen i 1941.

Det må nok innrømmes at undertegnede har vært mer opptatt av kjøp og salg enn av å ta vare på denne spennende historien. Det vi med et litt for flott ord kunne kalle arkivet i bedriften, er to pappesker med avisutklipp. Derfor – når vi nå fant ut at det var på tide å få samlet og fortalt mest mulig om alt som har vært med på å bygge Gaus­dal Landhandleri i disse åtti årene – var det ikke en historiker vi trengte, men en historieforteller. En som lytter og kan finne liv og puls, glede og spenning, latter og tårer. Vi er svært glade for at Carl Henrik Grøndahl tok på seg denne oppgaven.

Mange har bidratt med fortellinger. Takk til dere alle. Også jeg har lært mye nytt underveis. Men framfor alt er arbeidet med denne historien satt i gang og drevet av takknemlighet overfor alle dere som satte skuldra til og løftet Gausdal Landhandleri fram dit vi er i jubileumsåret. Ansatte og deres familier, min egen familie, kunder og leverandører gjennom åtti år.

Kjenner meg ganske sikker på at bestefar, Hans Seielstad, som satt i gyngestolen ved kjøkkenvinduet i føderåden og fulgte nøye med på driften fram til han døde i 1961, nikker anerkjennende. Og at mor Oline, far Torleif og onkel Asbjørn har noen godord til dere alle.


TORBJØRN SEIELSTAD

Torbjørn Seielstad

1938

Den spede begynnelse

I 1929 henter Hans Seielstad tømmer fra egen skog, sager på Segalstad og Steine sag og begynner å bygge to store hus med valmet tak nede ved Segalstad bru. Hva skal han med dem? Leie ut. I første omgang.

Fram til siste halvdel av 1800-­tallet var det bare kjøpmenn i byene som hadde handelsrett. Med kongelig bevilling kunne du drive handelsvirksomhet utenfor byene, så lenge du ikke hadde fast utsalgssted. Slike reisende handelsmenn ble kalt landkremmere eller skreppekremmere.

Handelsloven fra 1842 endret dette, men landhandleren hadde bare lov til å drive handel i en viss avstand fra byene, og Hans kunne ennå ikke ha fast handelssted. Byene hadde fortsatt enerett på handel med varer innført fra utlandet. Kravet om kongelig bevilling forsvant med ny lov i 1857. Ni år senere ble kravene ytterligere lempet, og landhandlerne kunne kjøpe alle varer direkte fra utlandet. Kravet om avstand til byene forsvant først i 1874. Det neste hundreåret skulle bli landhandlerienes tidsalder i Norge.

Gustav Gudbrandsen var en av de mange som drev detaljhandel. Han holdt til på Furulund, på andre siden av brua, og trengte større og bedre lokaler. Det kan Hans Seielstad tilby i ett av de nye husene, og Gustav Gudbrandsen flytter inn i 1931.

Men etter sju år blir Gustav Gudbrandsen sagt opp. Sønnene til Hans Seielstad, Torleif og Asbjørn er i begynnelsen av 20-­årene. Faren har bestemt at de skal drive butikk og sender dem til handelsutdannelse på Hamar. Torleif får seg også praksis hos Nustad på Hundorp. I 1938 tar de over lokalene.

«Gausdal Land»

Hva skal den nye butikken hete? Far Hans er helt klar. Den skal hete Gausdal Landhandleri, for det var handleri butikkene het på den tida. De to sønnene er ikke udelt begeistret. Langt navn, tungt og vidløftig. Sønnene hadde nok rett, men faren får det som han vil. 80 år senere er det dagligtalen som forkorter navnet for ham: Gausdal Land.

Og Gustav Gudbrandsen, som ble fordrevet? Han bygget seg ny butikk litt sønnafor brua og ble konkurrent. Men sønnen hans var lidenskapelig sportsinteressert og forlot mjøl og sukker til fordel for sportsutstyr. I dag driver sønnesønnen Sport1 Gausdal.

Torleif og Asbjørn tar opp banklån på 10.000 kroner (rundt 300.000 kroner i dagens verdi) og handler med det meste: Kolonial og manufaktur, skotøy og bygningsartikler, maling, glass og steintøy, kunstgjødsel, kraftfôr, skinn og ull, og den gamle kraftstasjonen til faren er blitt lager for sprengstoff. Annonsen sier varebytte, som var normalt den gangen. Kunder betaler med egg og smør, som Segalstadkaran selger videre. Åpningsdagen var omsetningen på 170 kroner (tilsvarer omlag 5.600 kroner i dagens pengeverdi).

Familien Seielstad
De 11 barna til Ingeborg og Hans Seielstad. Fra venstre: Hans H. f. 1928, Inger Dagny f. 1925, Helge f. 1923, Karen f. 1918, Berdon f. 1922, Egil f. 1920, Ragnhild f. 1910, Asbjørn f. 1914, Oddvar f. 1912, Ole f. 1908 og Torleif f. 1916. Bildet er tatt i 1936.
Gaustad Landhandleri 1938
Det nye butikkbygget i 1938. Her holdt Gausdal Landhandleri til i 18 måneder – fra oktober 1938 til april 1940. Kaféen er til venstre, mens butikkinngangen er i høyre hjørne.
Ingeborg og Hans Seielstad
Ingeborg og Hans Seielstad. Driftige og framsynte. 12 barn, hvorav 11 vokste opp. To av sønnene ble satt igang med å drive landhandleri.

1940

Maleri av kampene ved Segelstad Bru
Kampene ved Segalstad bru. Den ene bygningen er satt i brann, og flammene slo over i Gausdal Landhandleri. Ukjent maler etter tegning av Andreas Hauge fra Lillehammer.
Hjemmefronten i Gausdal, ved krigens slutt
Hjemmefronten etter krigsslutt. Vaktstyrke etter at tyskerne var avvæpnet. Torleif Seielstad i rutete jakke foran. Asbjørn Seielstad bak ham.
Gausdal Landhandleri 1940
De hadde pågangsmot, Segalstadkaran. De kom hjem fra krigen til en butikk i ruiner, men tok fatt på ny i en kjeller som sto igjen etter brannen. Fra juni 1940 til november 1941 var dette Gausdal Landhandleri.

Så kom krigen

Torleif Seielstad ble innkalt. Han dro til Trandum 27. mars for noe alle da trodde var vakttjeneste. Så kom den tyske invasjonen 9. april, og 13. april ble Asbjørn mobilisert. De to hadde fylt opp varelageret før de dro. I løpet av mars og fram til 10. april har de fått inn 60 kg Export margarin fra Mesna Margarinfabrikk, 20 kg sjokolade fra Freia Chocolade­Fabrik, 50 esker Blå Mix fra J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik, bokser med Appetitsild og fiskepudding fra J. O. Kleiven, damestøvler og damesko fra Norrøna Sko­ fabrik, såpe fra Lilleborg Fabriker, svinefór fra Bjølsen Valsemølle og tann­krem og fyllepennblekk fra Barnengens Tekniske Fabrik. Da de kom tilbake i begynnelsen av mai, var alt borte.

Kampene ved Segalstad bru

Gausdal hadde liten strategisk betydning, og kampene ved Segalstad bru var trolig blant de mest meningsløse under felttoget. 24. april kl 08.15 blir Segalstad bru sprengt. Bortimot 300 tyskere brukte da Segalstad som forlegning. De tyske soldatene i Norge fråtset i norsk overflod den første tiden, og forsynte seg nok godt fra land­handleriet.

Da Asbjørn og Torleif omsider vendte tilbake fra krigen, møtte de en tom og sønderskutt butikk med knuste vinduer. Det hadde vel enda vært til å leve med. Hans Seielstads bygning ved siden av Gausdal Landhandleri lå i veien for den tyske offiseren som had­de gjort Segalstad gard til kommandoplass.

De smurte tjære og linolje på veggen og satte fyr på. Hvor skulle de fått det fra, om de ikke hentet det inne på butikken? Flammene slo over på landhandleri­et. Begge bygningene som Hans Seielstad hadde satt opp ti år tidligere, brant ned. Sammen med to falne norske soldater som var lagt i garasjen.

På bar bakke

Hva gjør de nå, Asbjørn og Torleif Seielstad? I et udatert dokument står bare dette: «Når så krigen gjorde dette sopreint – både hus – inventar og varebeholdning gikk med, så var det bare å begynne på nytt.»

De har vel knapt fått ryddet branntomta før de er i gang igjen. Men hvor skal de selge varer imens? Mellom de to branntomtene står et lite kjellerlokale bygget inn i bakken. Det hadde vært lager. Der går Segalstadkaran umiddelbart i gang med å drive på nytt.

Gausdal Landhandleri må bygges opp igjen. Far setter i gang, mens sønnene driver handel i den lille, kalde kjelleren. I 1942 er Gausdal Landhandleri på plass i nye, moderne lokaler på 145 kvm, og i februar 1943 skjer det: «Undertegnede Hans Seielstad og hustru Ingeborg Seielstad har dags dato avsluttet følgende handel med våre sønner Asbjørn og Torleif Seielstad.»

Sønnene kjøper hele forretningsgården for 50.000 kroner (omlag 1,4 mill. i dagens verdi). Årsomsetningen under krigen er rundt 170.000 kroner (tilsvarer omlag 4,8 mill. i dagens verdi).

I gang igjen

Så er de i gang, to enslige unge menn, med å drive butikk. Det er ikke godt å vite hva han tenker, Hans Seielstad, når han averterer etter en kvinne til å drive kaféen. En kvinne i et hus med to ungkarer har mange undertoner og muligheter. Slik arbeidsmarkedet var, fikk han nok mange søknader, og det skulle vært interessant å vite om han intervjuet søkere eller ba dem sende med bilde. Han velger i alle fall ikke en moden husmor. Oline Guttu fra Ringebu får jobben. Hun er jevngammel med sønnene, og det er daglig leder Torleif som erobrer henne. Eller omvendt.

Den eldste av Segalstadkaran, Asbjørn, forblir ugift og barnløs og bor på ett rom i tredje etasje.

1950

Landhandleriet

Du kommer inn i Gausdal Landhandleri ved Segalstad bru sånn rundt midten av 1950­-tallet. Til høyre er manufakturen med garn og stoff, klær og sko. Bak en liten disk. Og en diger vedovn som varmer godt. Rett fram blir du møtt av en disk på tvers over hele rommet. Bak den er alle varene du trenger, i hyller og bakrom. På disken står et stativ med fire ruller gråpapir til innpakning og et hyssingnøste. I disken er det skuffer med mjøl og sukker.

Bak disken står handelsbetjentene klare til å ekspedere deg. Han som fører regnskap inne på kontoret, blir tilkalt når det trengs. De har grå, blå eller mosegrønne lagerfrakker med blyant og butikksaks i brystlomma. Etter hvert som du handler, noterer de summene under hverandre på et gråpapir og legger sammen til slutt, gode i hoderegning. I det digre kassaapparatet har de hver sin skuff. Ved dagens slutt er det enkelt å telle hvem som har solgt best. Trygve Husom, som var fra Lom og hadde kost og losji i huset, ville ha mest i skuffen. Derfor sendte han dem som skulle handle lite, til de andre.

Allsidig drift

Tipping? Gausdal Landhandleri er også kommisjonær for Norsk Tipping. Asbjørn Seielstad stempler kupong­ene, som må fylles ut i tre eksemplarer med blåpapir imellom, sender inn og fører eget regnskap. Mangler én kupong, er det en alvorlig sak. Noe gods du skal sende eller hente? Har du bestilt medisiner? Asbjørn Seielstad styrer også bilstasjonen og hjelper deg å fylle ut fraktbrev. Godsruta fra Lille­hammer kommer i 15-­tida. Kveldsbussen har med seg medisiner. Da er butikken stengt, men det er bare å banke på.

Ei kvinne måtte ha kraftfôr, men hadde ikke penger. Handelsbetjenten går til Torleif. La ho få det ho skal ha, sier han. Ho kjem tilbake når ho får penger. Det går tre måneder. Da kan hun betale. Kommer det ikke penger, skriver Torleif Seielstad varsomt at «nå får du være så snill og betale, nå har vi venta lenge.» Men noen ganger må han ta i litt. 25. februar i 1957 skriver han til en kunde: «Jeg synes det er leit at De ikke vil svare på mine krav. Såfremt jeg ikke får svar fra Dem innen 8 dage fra idag på mine krav, kr. 1.009.19 vil fordringen bli innkrevd ved rettens hjelp.» Han tar godt vare på pengene, Torleif Seielstad.

To brødre

De er forskjellige, de to. Asbjørn er den som åpner og låser, luter lutefisken og skjærer glass, styrer tippinga og bilstasjonen. Han tar kassaoppgjøret, og krøllete sedler glatter han ut. Han dukker alltid opp når noen banker på for å hente medisiner. Han er også kremmer.

En kar skal ha gardintrapp. Utsolgt. Asbjørn selger ham den trappa han selv bruker i butikken. Han solgte strikkejakka si til en kar som ikke hadde kone til å strikke for seg. En kar skal ha mixmaster til kona og begynner med å se på den minste. «Skulle hatt en som er større du, vettu», sier Asbjørn i det han begynner å pakke inn. Karen gikk ut med den største. En diger snekker kommer med en hammer han har kjøpt. Den er knekt. Materialfeil, sier han og forlanger en ny. Men alle skjønner at hammeren har vært usatt for stump vold. Asbjørn gir ham en ny likevel.

Hvorfor? – Ingen fare, dette skal vi ta att, sier Asbjørn.

Gausdal Landhandleri 1950
1950-tallet. Bygningen «Segalstad II» er omsider kommet opp igjen – til høyre, og det er liv og røre ved Gausdal Landhandleri. Foran, mellom bilene, står fortsatt hesterekka.

1960

En ti-åring bak rattet

Han går bort til benkeskapet på hjemmekontoret sitt, Torbjørn Seiel­stad, og henter fram ei lita, gammel notisbok. Han sier det ikke, men i den finnes mye av hemmeligheten bak suksessen Gausdal Landhandleri.

Dette er de første linjene i boka, skrevet med barnlig skrift:

Torleif Seielstad, Opel Last
Torleif Seielstad, Mersedes Pers
Egil Seielstad, Plymouth Last
Borgfinn Wadahl, Saab Pers

Bokas tittel er skrevet med farens håndskrift: «Torbjørn Seielstad. For­skjellige bilmerker som han har kjørt da han var 10 år.» Så er det føyet til: «og 11 år og 12 år.»

Torbjørn og Astri Seielstad

Storesøster Astri tok sertifikat da hun var 18 og kjørte mjølsekker ut til kunder i VW Pickupen. Lillebroren på 11 var med. Fordi han var så god til å rygge. Foto: Oline Seielstad.

En ti­åring satt altså bak rattet på svære biler ved Segal­stad bru i 1961. Kundene parkerte gjerne utenfor butikken, men skulle til lageret for å få med seg varene. 10­-åringen kjørte bilene bort dit. Lensmannen var nabo og syntes vel han måtte si fra. Men nøyde seg med det.

Bil nr 40 innført i boka er: Gausdal Bilselskap Margirus bulldog m/henger Last.

Den nesten sju år eldre storesøsteren Astri tok sertifikat da hun var 18 og kjørte mjølsekker ut til kunder i en VW Pick­up. Lillebroren på 11 var med. Fordi han kjente ruta. Men mest fordi han var så god til å rygge.

Stående applaus

42 år etter at Torbjørn Seielstad første gang kjørte bil, får han stående applaus idet han mottar Moderne Transport­prisen 2003 for «evnen til å finne praktiske løsninger på store logistikkutfordringer.» Han har drevet fram en byggevareforretning som leverer varer i hele Sør-­Norge og er en betydelig transportbruker med 40 egne biler og vogntog samt en del innleid materiell. De røde lastebilene med snirkelbokstavlogoen er etterhvert blitt velkjente for mange østlendinger i hus og hytte. Byggevarene fra Gaus­dal Landhandleri kommer når de skal og ofte til langt hyggeligere priser enn hos kjedekonkurrentene.

Familien Seielstad

De fire barna i Gausdal Landhandleri fotografert ved hytta på Skeikampen rundt 1960: Astri, Ingrid, Ragnhild og Torbjørn.

Men først og fremst var Torbjørn Seielstad etterhvert både eier, transportsjef, salgssjef, selger og innkjøpssjef med evne til å tenke radikalt: Når du henter mange varer i Oslo­området, hvorfor skal du ikke også selge i Oslo­området?

Kjent for å være raske

Fra 1983 satte han i gang, og så at konkurrentenes tankevaner gjorde det tungvint for dem. De hentet varene, kjørte dem på lager og ekspederte dem så videre til kundene. Hvorfor? Gausdal Landhandleri hentet Leca­blokkene på Lillestrøm og kjørte dem rett til byggeplassen. Unngikk et ledd, lå under i pris og fikk kjeft av konkurrentene:

Denne styggfanten oppi Gausdal. Men mange av dem brukte en uke på å levere. Gausdal Landhandleri ble kjent for å være raske. Fra bestilling til materialene var på byggeplassen gikk det ett døgn.

1978

Gausdal Landhandleri 1970
Innenfor vinduene i 2. etasje bak stolpen var det en ungkarsleilighet – og der skjedde det nok mye utover 1970-tallet, skal man tro på alle historiene.
Lastebil eid av Gausdal Landhandleri
Bilparken på 1970- tallet. En VW Pick Up og to Hanomag – en av dem med radio! Lastet med frysebokser fra Oslo.
Personalfest i Gausdal Landhandleri
Personalfestene i Gausdal Landhandleri kan ha litt særegent preg. Foto: Åge Melbø.
Ansatte i Gausdal Landhandleri viser frem sjekk med bonus
Bonus til de ansatte? Nei, men overskuddsdeling. Bak fra venstre: Jan Kåre Sørli, Hans Olav Gjerdingen, Per Arne Granum, Ivar Larsen, Jørgen Johansen, John Sveen, Svein Erik Gonstad og Torbjørn Seielstad. Foran fra venstre: Werner Øverli, Kristian Øygarden og Harald Berg.

Dugnaden

Det er en ung gjeng som nå driver Gausdal Landhandleri. I 1978 er gjennomsnittsalderen 30, og det er den gjenlevende gründeren Asbjørn Seielstad som drar den opp.

– Hadde vi ikke visst bedre, hadde vi tatt ham for å være yngstegutten på lageret, skrev avisa Dagningen etter et besøk det året. Daglig leder Torbjørn Seielstad var da 27 år, gir bygda 15 arbeidsplasser og har et lønnsbudsjett på en million kroner. Litt vanskelig var det i begynnelsen, innrømmer han, for alle skulle ha tak i faren. – Jøss, er det du som er sjefen? sa noen av de handelsreisende til karen som satt der i ola­bukse.

Ansettelsesprosedyrene var enkle den gangen, for å si det pent. Her er det ikke rekrut­teringsbyråer eller lange intervjuer. Det var et lite samfunn, og om Torbjørn Seielstad ikke kjente hver enkelt fra før, visste han om slekta og familien.

– Vet du forskjell på galvanisert og blank spiker? – Ja, svarte Ola Hagen og ble ansatt. Tormod Lund hadde vært innom og spurt etter sommerarbeid. En telefon fra lagersjefen: – Ta på deg gammelbuksa og kom. Så var han ansatt.

Landets største selgerkorps

Driften i denne perioden er vel kanskje ikke helt strømlinjeformet, og dugnader måtte til. Viktig å få ut ordrene på byggevarer, ikke alltid tid til å prise dem. Selgerne satte på betegnelse. X015 er plastikk. PP20 er takplater. Bunkene med blåkopier kunne vokse seg store. I sko­esker. Det var ganske sikkert kunder som handlet hos Gausdal Landhandleri ikke bare fordi det var billigere, men fordi kredit­t-tida var så lang.

I andre etasje over dagligvaren satt 19 selgere. Mange ble nok overrasket over å støte på landets største selgerkorps innen byggevare langt oppe i en sidedal i innlandet. Allerede i 1978 kom 40 % av omsetningen fra telefon­salg. Telefonselgerne i andre etasje må ha vært litt av en gjeng. Bare mann­folk, som rullet og røykte mens de satt i telefonen. Lufta var stinn, og de som skulle inn til innkjøperne innerst, måtte nærmest gå spissrotgang. Ei pen dame fikk ropt etter seg: – Samma å hu selger, kjøp det! Særlig formelt og byråkratisk var det ikke. En kar skulle på do. Da han kom tilbake, var det innført røykeforbud. Så lang tid tok det.

I alle intervjuer Torbjørn Seielstad gir, roser han sine folk. Hva er styrken til Gausdal Landhandleri? spør avisa Gausdøl’n i 2003. – Det er helt klart medarbeiderne. Måten de står på for fellesskapet, tar ansvar og tenker på helheten framfor på seg sjølv. Den rosen er fortjent, svarer han. – Du må ha flinke folk. Det er de ansatte som utgjør forskjellen på suksess og fiasko, sa han til avisa Aftenposten i 1998.

Overskuddsdeling

Etter årsoppgjøret i 1991 fikk alle heltidsansatte 10.000 kroner ekstra hver. I 1993 kom det 100.000 kroner i velferdsmidler, og de vel 60 ansatte fikk sykler. – Det er de ansatte som har æren for de gode salgstallene, sa Torbjørn Seielstad til avisa Dagningen. I 1994 fikk de til sammen utbetalt 250.000 kroner i bonus, og samme sum gikk til kreftforskning. I april 2003 hadde alle fast ansatte fått utbetalt 15.000 kroner i overskuddsdeling, og to måneder senere et cruise på Oslofjorden med hotellovernatting i Horten. Fra Gausdal til Oslo kjørte de ca. 130 ansatte firmabil i kolonne med alle bedriftens nærmere 40 store og små biler. Men selv på en cruise­tur med de ansatte er kremmeren med: – Vi skal se oss om etter noe last, så vi slipper å kjøre tomme opp igjen.

I 2013 skriver nettstedet bygg.no at Gausdal Landhandleri er kjent som en nøktern bedrift uten dyre vaner. Men en internkampanje med mål om at bedriften skulle strekke seg mot en omsetning på over 100 millioner kroner to måneder på rad, «2×100 kampanjen», utløser nå en bonusutbetaling til alle ansatte. Målet ble nådd. De ansatte fikk en mill. kroner på deling, 4.000 kroner hver.

Bedriften fortsetter med å rose og belønne de ansatte. I 2017 fikk de tre mill. kroner på deling som takk for innsatsen i 2016. – Liker ikke å kalle det bonus, sier Audun Løhre, som har vært daglig leder siden 2010.

– Det er overskuddsdeling. Og det er raust av eierne å sette av nesten 10 % av over­ skuddet til de ansatte.

1984

Gutta på tur

Fra 1984 til 2003 ble omtrent hele butikken på Vinstra lastet opp på biler og fraktet til det tradisjonsrike Ottamartna’n i begynnelsen av oktober hvert år. Og så rigget opp igjen i et stort telt. Arbeidslistene hadde vært noe for Arbeidstilsynet:

Torsdag: Teltmontering 12–20.
Fredag: Teltmontering 12–19.
Lørdag: Innflytting. Håkon 9–19. Bent: 9–19. Robert: 9–19. Åge: 15–19. Søndag: Innflytting fra 10 til 12. Salg fra 12–20.
Mandag, tirsdag, onsdag: Salg 0930–19.
Torsdag: Demontering. Dag, Birger, Jørgen og sjåfør: 09–17

Leverandørene var med. Åge Melbø sendte brev til dem:

For å forenkle de økonomiske sider ved utstillingen vil vi i år komme med følgende forslag: Leverandør betaler en fast sum, kr 1.000, – ekskl. mva til dekking av standleie samt markedsføring. I forbindelse med vår annonsering ønsker vi tilsendt det beste tilbud som dere kan gi. Vedlagt følger liste over de inviterte leverandører.

«Også i år er vi på Martna’n med mange kjempetilbud! Besøk vårt telt som er stappfullt av alle slags varer til rimelige priser. Ikke telefonbestilling!!! Kontant og hentepriser. Tilbudene gjelder så langt beholdningen rekker», het det i markedsføringen. Båndsag veil. 4.490,- – Nå 2.900,­-. Pilotjakke veil. 549,- ­– Nå 349,-­. Salget der og da gikk så det grein, men bestillingene kom jevnt og trutt et halvår etterpå. I 1993 omsatte landhandleriet for 1,4 mill. kroner på martna’n. Da bedriften etablerte seg på Otta i 2004, var kundegrunnlaget der, og deltakelse på martna’n overflødig med egne lokaler like ved.

Ottamartna’n, Vågåmessa, Romsdalsmartna’n, Strynemessa, Stavs­martna’n – salgsmesser arrangert av andre, der man kan kjøpe seg plass og delta. Det gjør mange. Det spesielle med Gausdal Landhandleri er trolig at bedriften reiste rundt og arrangerte egne messer for å presentere seg.

REKLAMEFILM FRA 1988

For flere videoer, se Gausdal Landhandleris YouTube-kanal →

1990

Biler eid av Gausdal Landhandleri
Et landhandleri med uteselgere? Nokså uvanlig. Fra venstre: Tore Kjærvik, André Myhren, Bjørn Midtenget, Svein Erik Vestli, Per Kjeldsberg, Geir Ivar Aaen og Geir Pedersen.
Torleif Seielstad
De var ikke så opptatt av å ta vare på historien, Segalstadkaran. Dette er det eneste bildet som finnes av Torleif i butikken – og av interiøret. Bilde fra Dagningen 1976.
Torbjørn Seielstad
Det gjelder å se mulighetene. Gausdal Landhandleri leverte ikke bare byggevarer til OL på Lillehammer i 1994, men også alkohol. Selv om kommunen skrubbet litt imot.

Landhandleriet som forsvant

Torleif Seielstad, som hadde sett fram til gode pensjonist­år sammen med kona, ble igjen rammet av kreft og døde i 1976, bare 60 år gammel. Det er vel ingen tvil om at han la et meget godt fundament for den rivende utviklingen som skjedde etter hans død. Både i kunnskap, bedriftskultur, væremåte og ikke minst i hvordan han formet og utdannet sønnen sin.

I første etasje i det nye bygget raste den moderne tid inn. Det hang ikke varer i taket lenger. Revolusjonen kom krypende oppover landet fra hovedstaden. Ut med disk og lagerfrakker med blyanter og sakser i bryst­lomma. Engrosfirmaet KEFAS hadde konsulenter som tegnet og planla. Selvbetjening. Du kunne gå rundt og plukke varene selv. Uvant. Nesten litt uansvarlig. Handle på impuls. De gamle ville gjerne ha hjelp til å finne fram. – Jeg likte nå best å stå bak disken, jeg, sa Asbjørn Seielstad.

Nå var Gausdal Landhandleri blitt en broket blanding av gammel landhandel og moderne forretning. Dette er det som møter deg når du kommer inn: I første etasje er dagligvare skilt ut. På samme flate og med samme inngang ligger jernvareavdelingen, der motorsager, snøskuffer og leketraktorer står side om side med innslag av gaveartikler, glass og leker, som var fast inventar i de gamle landhandleriene. I andre etasje er det hvitevarer, ovner, dører, vinduer og kjøkken.

– Det er ikke hver dag man opplever å se vaskemaskin, kaffetrakter, lesebriller og furudører ved siden av hverandre. Så er det manufaktur, radio­ og TV-­avdeling og et vareutvalg som spenner fra skolisser, hesteskosøm og mopeder til ferdige redskapshus. Uvant og helt spesielt for Gausdal Landhandleri. Men tross alt dette mangfoldet er det ryddig og oversiktlig over alt, skriver bladet Næringsrevyen i 1988.

For lite plass

Det ble for liten plass på Segalstad bru. For mye kapital var bundet i produkter som ga for liten avkastning. TV og radio gikk først i 1988. Gausdal Landhandleri hadde også tv-­verksted, men det var vanskelig å få tak i fagfolk. Manufakturen forsvant samme år. Det var opphørssalg på en messe ved Samfunnshuset på Segalstad bru. En kar kjøpte alle skoene. For å få opp stemningen ble det også solgt kaffeposer fra dagligvaren.

Interiøravdelingen i Gausdal Landhandleri var en interessant sak og ikke, som man kanskje kunne forvente, et feminint samlingssted. Ovner og peiser, dører og vinduer, parkett, kjøkken, hvitevarer og småelektro som mixmastere og støvsugere. Hvitevarene kunne være et problem, for når de skulle fraktes sammen med kamstål og sånt, kunne det lett oppstå transportskader. Etterhvert kom også de store elektro­kjedene og presset prisene. Før OL på Lillehammer var også hvitevarer og småelektrisk ute.

Valget var neppe så vanskelig. I 1987 omsatte landhandleriet for 95 millioner kroner, 80 % var bygge-­ og jernvarer. Når du er god på logistikk, ligger pengene i store kvanta. Det indre Østlandet var for lite, og Gausdal Landhandleri hadde kompetanse og logistikk til å betjene kunder i aksen fra Dombås til Oslo.

Ut over Segelstad Bru

De var unge da de la ut på reisen. Torbjørn Seielstad var 33 år. Åge Melbø fra Vestre Gaus­dal var 25 år med bakgrunn som agronom, snekker og selger. Han jobbet i et firma som kjøpte byggevarer i Gausdal Landhandleri og solgte fjøsinnredninger, og var dermed en slags konkurrent. Muligens hadde Torbjørn Seielstad sett seg lei på det. Han kalte Åge Melbø inn på kontoret en dag i 1984. Og rekrutterte dermed en mann som kom til å få stor betydning for utviklingen av Gausdal Landhandleri.

I mai 1984 lyste de røde bokstavene på et bygg uttafor Segalstad bru for første gang. 12. mai har Einar Odden i avisa G/LT tatt turen til Vinstra og slengt seg ned i salongen på Sødorp Gjestgivergård sammen med Torbjørn Seielstad. Det er ikke sikkert kjøpmannen svarer helt sant når han blir spurt om han drømmer om å bli større: – Jeg tror ikke jeg har lyst til å gjøre forretningen større, akkurat. Men det er klart vi etablerer oss på Vinstra for å skape virksomhet, mer liv, ja, mer salg. Det ligger vel i oss alle at vi vil gjøre det sjela sier.

Sjela må jo ha hvisket noe om vekst.

Over all forventning

Det var meningen Åge Melbø skulle drive butikken på Vinstra alene med hjelp fra sjåfører som kom innom. Første året forventet de et beskjedent overskudd. Etter tre måneder måtte han anskaffe truck og ansette flere.

I 1984 gikk fortsatt adkomsten fra E6 til Lomoen over det som i dag er ei gangbru, men han visste at den nye Sundbrua over Gudbrandsdalslågen skulle åpnes året etter, i 1985. Da hadde han kjøpt åtte mål tomt, satt opp 1.000 kvm nybygg og økt staben fra to til sju. På åpningsdagen i februar gikk det med åtte paller spiker. Folk hamstret, og omsetningen kom opp i 25 mill. kroner det året. I 2004 omsatte butikken på Vinstra for 77 mill. kroner og bygget på 800 nye kvadratmeter. Tomta er utvidet seks ganger.

Flere etablerte seg i Lomoen. Gudbrandsdalens første kjøpesenter, Peer Gynt-­senteret, åpnet her i 1988. Da nye E6 gjennom Vinstra var klar i 2016, ble Lomoen et hett område med omfattende utbygging av et handelssenter og to byggevarekonkurrenter. Torbjørn Seielstad var altså 32 år tidligere ute.

Det var sånn det begynte, og Åge Melbø skulle snart få flere utsalg å bestyre. I oktober 1998 har landhandleriet avdelinger ved Molde, Dombås og Moelv i tillegg til Gaus­dal og Vinstra. Gausdal Landhandleri skjøt knopper så det sprutet, om­setningen gikk rett til værs, og i januar 2002 plasserte avisa GD Torbjørn Seielstad sittende på toppen av en vekstsøyle som begynte nede på 2,7 mill. kroner da han tok over i 1972 – til han 30 år senere troner oppå 300 mill.

2000

Fånyttes fakkeltog

Rundt årtusenskiftet slo voksesmertene i Gausdal Landhandleri også inn i Gausdal. Høsten 2003 ble stri for bedriften og for Torbjørn Seielstad. Allerede i 1985 sa han i et avisintervju at selv om veksten er jevn hvert år, er det realistisk å anta at den vil stoppe opp en dag. Markedet begrenser seg selv, fordi Gausdal ligger i en bakevje i forhold til der tingene skjer.

Avisa Gausdøl’n oppsøker kjøpmannen i september 2003 og registrerer at han ikke virker særlig glad over å måtte snakke om flytteplaner, men han forstår at det har stor interesse for lokalmiljøet. Han må finne ut hva som er best for bedriften om 10 – 15 år, og det er ikke lett. Det står mellom nybygg i Gausdal eller på Lillehammer.

Gausdal Landhandleris varehus på Otta

Varehuset på Otta. Foto: Andreas Varpestuen.

Hjørnesteinsbedriften

Bråket begynte da noen mente han la press på Gausdal kommune, når han truet med å flytte til Lillehammer. Og at han dermed fikk kommunen til å strekke seg alt for langt for å beholde bedriften, arbeidsplassene, merke­varen og bærebjelken for annen næringsutvikling i dalen. 9,4 mill. kroner la kommunen på bordet for å overta de gamle butikklokalene til takst og tilrettelegge næringstomt.

Ordfører Olav Olstad forsvarte planene om å legge til rette for hjørnesteinsbedriften.

– Det er feil å si at kommunen gir direkte støtte til Gausdal Land på 9,4 millioner. Vi kjøper et bygg som kommunen har bruk for, til blant annet kulturskole og voksenopplæring. I tillegg gir vi en støtte til etablering av nye næringslokaler på rundt tre millioner, sa han til avisa GD 11. november 2003. – Ingen annen enkeltbedrift i Gausdal kan sammen­liknes med Gausdal Land, for eksempel når det gjelder profilering av bygda. De gir oss verdifull markedsføring vi ikke ville fått på noen annen måte.

Utvidelsen legges på is

13. november 2003 sender styreformann Jesper Holte og daglig leder Torbjørn Seielstad et brev til avisene, der de «legger planene om utvidelser i Gausdal på is.» I sin naivitet, skriver de, trodde de at de ville bli møtt med samme holdningen som enhver annen bedrift som ønsket å etablere seg utenfor sentrale strøk. Men der tok de dessverre feil.

Avisa GD slår opp saken på forsida med bilde av Torbjørn Seielstad: Orker ikke mer folkesnakk. Sier fra seg kommunale millioner.

– Jeg vil ikke ha på meg at Gausdal Land er en subsidiert bedrift på bekostning av andre gode formål. Det har vært fryktelig vanskelig de siste dagene. Etter oppslagene i GD oppsto det en situasjon jeg ikke kunne leve med. Jeg snakker ikke om forhandlingene med kommunen, men om det snakket som begynte å gå på bygda. Våre ansatte begynte å få kommentarer i butikken. Alt er sikkert ikke vondt ment, men jeg kunne ikke la våre ansatte bli utsatt for slikt.

21. november 2003 tok styret den endelige beslutningen om å flytte hoved­lageret ut av Gausdal. – Vi jobber med tomter i Lillehammer og andre steder, men vi har ikke fått en avklaring på hvor hovedlageret skal ligge ennå. Men det ville ikke gausdølene høre på.

Underskriftskampanje

Og mange, mange flere skrev under på at landhandleriet måtte fortsette å ha hovedkontoret i Gausdal.

Underskriftsaksjon

Underskriftslister mot flytting gikk rundt, og 4. desember 2003 vandret 150 gaus­døler i fakkeltog rundt bygget til land­handleriet, der Anne og Torbjørn Seielstad sto utenfor og ikke visste hva de skulle si. – Var noen vonde minutter, det ja, sier kremmer’n 14 år senere.

– Vi gausdøler er ikke av dem som skriker høyest og reager­er fortest, men når vi kommer i siget, er vi vanskelig å stoppe! het det i appellene. Fånyttes fakkeltog, var over­skriften i avisa GD.

Men da de ansatte begynte å få kommentarer i butikken om at de tok penger fra barn og eldre, samlet det troppene. Det var umulig å bli i Gausdal. Prosessen ble enklere. I 2006 sier landhandleren til avisa GD at han ikke lenger kjenner ubehag ved å flytte ut. Han føler han har de ansatte med seg og forståelse i bygda, men han legger ikke skjul på at det har vært en tung og vanskelig prosess:

– I dag er vi avhengige av mer rasjonell og effektiv drift for å henge med. Nå tror jeg de fleste ser fram til en ny epoke. Det er vi avhengige av. Uten lagfølelsen vil vi ikke lykkes.

I ettertid er det vel utvetydig klart at enhver annen beslutning enn å flytte hovedkontor og hovedlager til Lillehammer ville vært uklokt.

2010

En epoke er over

 

Fredag 26. februar 2010 går det ut en e­post til Gjøvik, Rudshøgda, Mesnali, Lillehammer, Gausdal, Vinstra, Otta, Dombås og Lom med overskriften:

«EN EPOKE ER OVER!»

Torbjørn Seielstad skriver at en lang, utfordrende og ikke minst artig epoke er over for ham som daglig leder. Takket være en snill kone har han fått benyttet den tiden han selv har ønsket å bruke i Gausdal Landhandleri. Han takker alle som har bidratt til å løfte firmaet opp til den solide posisjonen den har i dag.

Framover mener jeg GL har store muligheter, men også store ut­ fordringer. Det er så enkelt og samtidig så vanskelig, når vi vet hvor mange som kjemper om de samme kundene. Ønsker selvfølgelig å se innom dere alle, som er mine gode venner. Torbjørn

Han er 59 år. Litt hjerteproblemer og en bypass­operasjon på Feiring­ klinikken hjalp nok på beslutningen, men først og fremst, sier han, var det en klar fornemmelse av at livet også må romme noe annet. Så han bakover, var det jobb, jobb, jobb. Så han framover, var det mer av det samme. Nå forlater han møter for å hente barnebarn i barnehagen.

Uansett kan det vel sies så enkelt som at dette er god ledelse. Historien er full av eksempler på at ledere av familiebedrifter ikke klarer å slippe og blir sittende til de bæres ut. å vite når tiden er ute, er en kunst ikke alle mestrer. Torbjørn Seielstads lederstil er trolig best egnet i ikke alt for store bedrifter. Den er ut­preget anti­autoritær og anti­­analytisk, basert på nære relasjoner. Medarbeiderne fanget opp hva og hvor han ville, mye var usagt, forståelsen ligger i kulturen og organisasjonen. Han klarte på en måte å gjøre alt enkelt.

– Passer godt for mitt huggu, sier han. Han liker ikke personalsaker. Så vokser organisasjonen, det kommer forventninger om at han opp­retter en ledergruppe, for alle klarer ikke lenger å fange opp hva som foregår i hans hode. Det måtte komme en endring, et takstskifte. Dugnaden og pionertiden er slutt. Etter 2010 begynte medarbeidere å etterlyse GL­ ånden. Trolig besto den for mange i den direkte kontakten med Torbjørn Seielstad. Han hadde tatt Gausdal Landhandleri inn i det forjettede land og ser etter alt å dømme at nå kreves det ledere som har økonomisk gymnas og vel så det. Bedriften har overlevd professorens spådommer og vokst, men det har utfordringene også. – Vi er kommet til et veiskille, og det er riktig og fornuftig å få en ny kaptein til å styre den daglige ledelse videre framover, som vil se bedriften med nye øyne og vurdere nye muligheter og løsninger, skriver han i brevet til de ansatte.

Så er det avskjedsfest, og de ansatte synger siste vers:

«Tida går, og ting må endres, det har Torbjørn praktisert her i GL, det er no’ som alle vet.
Du har valgt å tre tilbake, men blir sikkert synlig lell, håper ånden din vil bli her likevel!»

Hadelendingen

Om Torbjørn Seielstad har litt snaut med formell utdannelse, har Audun Løhre fra Jevnaker nok til en hel ledergruppe. Samfunnsøkonom og MBA. Med erfaring fra Forsvarsdepartementet, Norske Skog, Oppland Energi og et helikopterselskap. I 35 år holdt Torbjørn Seielstad til i både trange og kummerlige sjefskontorer på Segalstad bru.

Det var vel grunnen til at han fikk seg et meget respektabelt hjørnekontor i andre etasje i hovedkontoret på Lillehammer. Der kunne han følge med både på opplastingen av de røde bilene og vogntogene som passerer på E6. Her rykket Audun Løhre inn i mars i 2010. De to var enige. Det går ikke med to ledere. Torbjørn Seiel­stad flyttet ut av fellesskapet og etterlot seg bare en ringperm.

Men den nye sjefen overtok nok i stor grad den flate ledermodellen: Færrest mulig ledere, enkle beslutningsstrukturer.

– Jeg vil være tett på driften. Det skal bare være én sjef mellom gjengen på gulvet og meg. Gausdal Landhandleri har fortsatt korte beslutningsveier. Strukturen gir mulighet til vekst uten at kostnadene øker tilsvarende. Vi er grundige i analysene, men raske i beslutningene. Det ligger planer og strategier bak. Klar når muligheten byr seg, sier han.

Gausdal Landhandleri 1950
Å overta ledelsen etter Torbjørn Seielstad var neppe noen enkel oppgave. Men Audun Løhre doblet omsetningen i løpet av fem – seks år.
Ansatte på «seminar»
– Det tar litt tid før du forstår bedriftskulturen, sier Audun Løhre. Her er det «fagseminar» på Fagerhøy i 2001. Foto: Åge Melbø.
Ansatte på «seminar»
Avisa GD får det til å høres ut som et felttog.

DU TUKLER IKKE MED HISTORIEN

Og så er det omsider skjedd. Ekspansjonen Audun Løhre er i gang med, gir de ønskede resultatene. Torbjørn Seielstad skriver en beskjeden liten e-­post til Åslaug Bakkeli:

 

Den berømte asken er to skrøpelige pappesker som skal være bedriftens arkiv. Men om kremmer’n er litt smålåten her, klemmer avisa GD desto fetere til 24. september 2016 med overskriften:

«God for en milliard. Land­handler Torbjørn Seielstad har blitt milliardær og gjort et kjempebyks på Kapitals årlige rikingbarometer.»

I fjor var han nr. 298. Nå er han på 236. plass. Formuesøkningen har vært på svimlende 250 millioner kroner fra 2014 til 2015. Og gausdølen kommenterer: – Jeg er ikke typen som fyrer opp raketter i tide og utide. Men det er sjølsagt hyggelig både for meg og for alle som arbeider for meg at resultatene er gode. Formuen har bygd seg opp over tid. Det er et langt løp, dette. Jeg er en beskjeden kar, men skal ikke underslå at jeg er litt stolt. Samtidig er det viktig å understreke at jeg ikke har skapt dette alene.

Dermed har Gausdal Landhandleri tydeligvis havnet sammen med de store gutta. Når avisa Eidsvoll Ullensaker Blad omtaler bedriften 7. desember 2016, heter det: «Nå er byggevaregiganten Gausdal Landhandleri på intens jakt etter tomt eller egnede lokaler i Eidsvoll.» Arven etter Segalstadkaran er altså blitt en gigant.

Ekte service kommer ifra hjertet

10. mai 2010 begynte et vellykket IT­-prosjekt, et system som dagligvarebransjen hadde brukt i lengre tid, Gausdal Landhandleri var først ute i byggevarebransjen. Det er en PC i truckene. Den skanner varene, printer ut strekkoder, alle sjåfører har håndterminaler, og det er full spor­barhet på hvor i løypa leveransen er. Tekstmelding til kunden når varene er lastet opp og på vei. Og full digital dokumentasjon på alle materialer i et hus.

Ledergruppa i Gausdal Landhandleri 2017

Ledergruppa i 2017. Fra venstre: Økonomisjef Per Stubberud Lieng, daglig leder Audun Løhre, transportsjef Trond Håkon Henriksen, innkjøps- og salgssjef Ronny Bakken, HR-leder Trine Sommerfeldt Stenberg og markedssjef Unn-Elisabeth Tofthagen. Foto: Ove Morten Sveen.

Men hva med GL­-ånden?

Holdningen sitter i etter Segalstadkaran: Vær folkelig. En uteselger begynte i jobben, i dressjakke, Han kom aldri inn i kulturen og ble borte. Lederne i Gausdal Landhandleri jåler seg opp når de skal på møter i Oslo, har dress og slips i bilen. Mer: Vær tett på dem du jobber med, ta deg tid. Så hvordan er denne ånden nå formulert? Slik: Ekte service kommer fra hjertet.

Alt dette ser ut til å fungere slett ikke så verst. 10. mars 2017 sender Audun Løhre ut en pressemelding, sannsynligvis i godt humør. Over­skriften er: Gausdal Landhandleri med god vekst i 2016. Han forteller at byggevarebransjen vokste med 5 % i 2016. Landhandleriet? Hadde en vekst på 23 % og tok følgelig markedsandeler. Resultat før skatt endte i 2016 på 45,2 mill. kroner mot 18,1 mill. i 2015. Selskapet har i dag 16 byggevareutsalg fra Løken i Høland i sør til Dombås i nord. Hus­ og hyttebyggere samt entreprenører er de kundeseg­mentene med størst vekst. Veksten er et resultat av god samhandling mellom Gausdal Landhandleri som leverandør, kunder som gjør det godt, samt offen­sive leverandører. Nye byggevareutsalg vil komme, og med utvikling av nye tjenestekonsepter skal land­handleriet bli bedre til å konkurrere om forbruker­markedet i nye og allerede etablerte områder. Veksten fremover vil komme gjennom geografisk ekspansjon langs akser som vurderes ut fra effektiv distribusjon og vekstpotensial.

Statistikk for Gausdal Landhandleri

SKRYTEKURVE: En kurve som går rett til himmels, og som minner mest om slike plansjer som fondsforvalterne henter fram for å argumentere for sine eventyrlige tilbud. Men denne er høyst reell. Den viser bokført omsetningsutvikling i Gausdal Landhandleri fra 1972 – det året Torbjørn Seielstad overtok forretningen – til 2016.

Ikke så verst.

Så er spørsmålet selvfølgelig: Kommer tredje generasjon Seielstad inn for å lede Gausdal Landhandleri? De har aldri vært utsatt for noe press, sier de to sønnene Torleif og Asbjørn og hevder at de ikke har store ambisjoner på egne vegne, men for Gausdal Landhandleri. – Det er blitt stort og krever mye kompetanse. Viktig at det er den beste personen som leder, ikke at det er meg, sier eldstemann. Selge unna til en kjede? – Kan ikke se for meg å sitte her og forvalte en stor pengebinge. Det er mye morsommere å drive butikk, så lenge vi kan videreutvikle dette.

Vi har langt perspektiv.

OM FORFATTEREN

Carl Henrik Grøndahl
Carl Henrik Grøndahl er trønder, bor i Oslo og på Gålå. Han har vært journalist og kritiker i Stavanger Aftenblad og Aftenposten og kulturredaktør, programsjef og kanalsjef i NRK Radio. Har gitt ut flere bøker og skrevet dramaserier for NRK Radioteatret.

Teksten på denne nettsida er hentet fra Grøndahls bok «Ut over Segelstad bru», utgitt i anledning Gausdal Landhandleris 80-årsjubileum i 2018.

Jubileumsbok

Hvis du vil lese hele historien om landhandleriet kan du kjøpe den fysiske boka her →

Nettsida er utviklet av Sempro AS.

Carl Henrik Grøndahl

GAUSDAL LANDHANDLERI © 2021