100 %

FORORD

I okto­ber 2018 er det 80 år siden min onkel og min far – med god støt­te fra beste­far – åpnet butikk på Segalstad bru.

De kal­te den Gausdal Land­handleri, den var «bra assor­tert i kolo­ni­al, isen­kram, manu­fak­tur, sko­tøi» og drev med vare­byt­te.

Åpnings­da­gen var ikke akku­rat en fest. Lite folk kom inn­om og bare 170 kroner i kas­sa. Men de byg­get bedrif­ten jamnt og trutt. I 18 måne­der. Da smalt det i kuler og gra­na­ter ved Segalstad bru. Nors­ke styr­ker for­søk­te å stan­se de tys­ke okku­pan­te­ne, og den tys­ke kom­man­de­ren­de offi­se­ren ten­te på land­hand­le­ri­et for å få bed­re over­sikt over kam­pe­ne. Onkel og far var mobi­li­sert, og kom hjem fra kri­gen i mai 1940. Da had­de de mis­tet alt, og gikk på med spa­der, hest og kjer­re for å få ryd­det brann­tom­ta. Beste­far fikk reist byg­nin­gen igjen i 1941.

Det må nok inn­røm­mes at under­teg­ne­de har vært mer opp­tatt av kjøp og salg enn av å ta vare på den­ne spen­nen­de his­to­ri­en. Det vi med et litt for flott ord kun­ne kal­le arki­vet i bedrif­ten, er to papp­es­ker med avis­ut­klipp. Der­for – når vi nå fant ut at det var på tide å få sam­let og for­talt mest mulig om alt som har vært med på å byg­ge Gaus­dal Landhandleri i dis­se åtti åre­ne – var det ikke en his­to­ri­ker vi treng­te, men en his­to­rie­for­tel­ler. En som lyt­ter og kan fin­ne liv og puls, gle­de og spen­ning, lat­ter og tårer. Vi er svært gla­de for at Carl Henrik Grøndahl tok på seg den­ne opp­ga­ven.

Man­ge har bidratt med for­tel­lin­ger. Takk til dere alle. Også jeg har lært mye nytt under­veis. Men fram­for alt er arbei­det med den­ne his­to­ri­en satt i gang og dre­vet av takk­nem­lig­het over­for alle dere som sat­te skuld­ra til og løf­tet Gausdal Landhandleri fram dit vi er i jubi­le­ums­året. Ansat­te og deres fami­li­er, min egen fami­lie, kun­der og leve­ran­dø­rer gjen­nom åtti år.

Kjen­ner meg gans­ke sik­ker på at beste­far, Hans Seielstad, som satt i gynge­sto­len ved kjøk­ken­vin­du­et i føde­rå­den og fulg­te nøye med på drif­ten fram til han døde i 1961, nik­ker aner­kjen­nen­de. Og at mor Oli­ne, far Tor­leif og onkel Asbjørn har noen god­ord til dere alle.


TORBJØRN SEIELSTAD

Torbjørn Seielstad

1938

Den spede begynnelse

I 1929 hen­ter Hans Seielstad tøm­mer fra egen skog, sager på Segalstad og Stei­ne sag og begyn­ner å byg­ge to sto­re hus med valmet tak nede ved Segalstad bru. Hva skal han med dem? Leie ut. I førs­te omgang.

Fram til sis­te halv­del av 1800-­tal­let var det bare kjøp­menn i byene som had­de han­dels­rett. Med kon­ge­lig bevil­ling kun­ne du dri­ve han­dels­virk­som­het uten­for byene, så len­ge du ikke had­de fast utsalgs­sted. Sli­ke rei­sen­de han­dels­menn ble kalt land­krem­me­re eller skreppe­krem­me­re.

Han­dels­lo­ven fra 1842 end­ret det­te, men land­hand­le­ren had­de bare lov til å dri­ve han­del i en viss avstand fra byene, og Hans kun­ne ennå ikke ha fast han­dels­sted. Byene had­de fort­satt ene­rett på han­del med varer inn­ført fra utlan­det. Kra­vet om kon­ge­lig bevil­ling for­svant med ny lov i 1857. Ni år sene­re ble kra­ve­ne ytter­li­ge­re lem­pet, og land­hand­ler­ne kun­ne kjø­pe alle varer direk­te fra utlan­det. Kra­vet om avstand til byene for­svant først i 1874. Det nes­te hundre­året skul­le bli land­hand­le­ri­enes tids­al­der i Nor­ge.

Gustav Gudbrandsen var en av de man­ge som drev detalj­han­del. Han holdt til på Furu­lund, på and­re siden av brua, og treng­te stør­re og bed­re loka­ler. Det kan Hans Seielstad til­by i ett av de nye hus­e­ne, og Gustav Gudbrandsen flyt­ter inn i 1931.

Men etter sju år blir Gustav Gudbrandsen sagt opp. Søn­ne­ne til Hans Seielstad, Tor­leif og Asbjørn er i begyn­nel­sen av 20-­åre­ne. Faren har bestemt at de skal dri­ve butikk og sen­der dem til han­dels­ut­dan­nel­se på Hamar. Tor­leif får seg også prak­sis hos Nustad på Hun­dorp. I 1938 tar de over loka­le­ne.

«Gausdal Land»

Hva skal den nye butik­ken hete? Far Hans er helt klar. Den skal hete Gausdal Landhandleri, for det var hand­le­ri butik­ke­ne het på den tida. De to søn­ne­ne er ikke udelt begeist­ret. Langt navn, tungt og vid­løf­tig. Søn­ne­ne had­de nok rett, men faren får det som han vil. 80 år sene­re er det dag­lig­ta­len som for­kor­ter nav­net for ham: Gausdal Land.

Og Gustav Gudbrandsen, som ble for­dre­vet? Han byg­get seg ny butikk litt sønna­for brua og ble kon­kur­rent. Men søn­nen hans var liden­ska­pe­lig sports­in­ter­es­sert og for­lot mjøl og suk­ker til for­del for sports­ut­styr. I dag dri­ver sønne­søn­nen Sport1 Gausdal.

Tor­leif og Asbjørn tar opp bank­lån på 10.000 kroner (rundt 300.000 kroner i dagens ver­di) og hand­ler med det mes­te: Kolo­ni­al og manu­fak­tur, sko­tøy og byg­nings­ar­tik­ler, maling, glass og stein­tøy, kunst­gjød­sel, kraft­fôr, skinn og ull, og den gam­le kraft­sta­sjo­nen til faren er blitt lager for spreng­stoff. Annon­sen sier vare­byt­te, som var nor­malt den gan­gen. Kun­der beta­ler med egg og smør, som Segal­stad­ka­ran sel­ger vide­re. Åpnings­da­gen var omset­nin­gen på 170 kroner (til­sva­rer omlag 5.600 kroner i dagens penge­ver­di).

Familien Seielstad

De 11 bar­na til Inge­borg og Hans Seielstad. Fra venst­re: Hans H. f. 1928, Inger Dag­ny f. 1925, Hel­ge f. 1923, Karen f. 1918, Ber­don f. 1922, Egil f. 1920, Ragn­hild f. 1910, Asbjørn f. 1914, Odd­var f. 1912, Ole f. 1908 og Tor­leif f. 1916. Bil­det er tatt i 1936.

Gaustad Landhandleri 1938

Det nye butikk­byg­get i 1938. Her holdt Gausdal Landhandleri til i 18 måne­der – fra okto­ber 1938 til april 1940. Kafé­en er til venst­re, mens butikk­inn­gan­gen er i høy­re hjør­ne.

Ingeborg og Hans Seielstad

Inge­borg og Hans Seielstad. Drif­ti­ge og fram­syn­te. 12 barn, hvor­av 11 voks­te opp. To av søn­ne­ne ble satt igang med å dri­ve landhandleri.

1940

Maleri av kampene ved Segelstad Bru

Kam­pe­ne ved Segalstad bru. Den ene byg­nin­gen er satt i brann, og flam­me­ne slo over i Gausdal Landhandleri. Ukjent maler etter teg­ning av Andreas Hau­ge fra Lil­le­ham­mer.

Hjemmefronten i Gausdal, ved krigens slutt

Hjem­me­fron­ten etter krigs­slutt. Vakt­styr­ke etter at tys­ker­ne var avvæp­net. Tor­leif Seielstad i rute­te jak­ke foran. Asbjørn Seielstad bak ham.

Gausdal Landhandleri 1940

De had­de pågangs­mot, Segal­stad­ka­ran. De kom hjem fra kri­gen til en butikk i rui­ner, men tok fatt på ny i en kjel­ler som sto igjen etter bran­nen. Fra juni 1940 til novem­ber 1941 var det­te Gausdal Landhandleri.

Så kom krigen

Tor­leif Seielstad ble inn­kalt. Han dro til Tran­dum 27. mars for noe alle da trod­de var vakt­tje­nes­te. Så kom den tys­ke inva­sjo­nen 9. april, og 13. april ble Asbjørn mobi­li­sert. De to had­de fylt opp vare­la­ge­ret før de dro. I løpet av mars og fram til 10. april har de fått inn 60 kg Export mar­ga­rin fra Mes­na Mar­ga­rin­fab­rikk, 20 kg sjo­ko­la­de fra Freia Chocolade­Fabrik, 50 esker Blå Mix fra J. L. Tiede­manns Tobaks­fab­rik, bok­ser med Appe­tit­sild og fiske­pud­ding fra J. O. Klei­ven, dame­støv­ler og dame­sko fra Nor­rø­na Sko­ fab­rik, såpe fra Lille­borg Fab­ri­ker, svinefór fra Bjøl­sen Valse­møl­le og tann­krem og fylle­penn­blekk fra Barn­en­gens Tek­nis­ke Fab­rik. Da de kom til­ba­ke i begyn­nel­sen av mai, var alt borte.

Kampene ved Segalstad bru

Gausdal had­de liten stra­te­gisk betyd­ning, og kam­pe­ne ved Segalstad bru var tro­lig blant de mest menings­løse under felt­to­get. 24. april kl 08.15 blir Segalstad bru sprengt. Bort­imot 300 tys­ke­re bruk­te da Segalstad som for­leg­ning. De tys­ke sol­da­te­ne i Nor­ge fråt­set i norsk over­flod den førs­te tiden, og for­syn­te seg nok godt fra land­handleriet.

Da Asbjørn og Tor­leif omsi­der vend­te til­ba­ke fra kri­gen, møt­te de en tom og søn­der­skutt butikk med knus­te vin­du­er. Det had­de vel enda vært til å leve med. Hans Seielstads byg­ning ved siden av Gausdal Landhandleri lå i vei­en for den tys­ke offi­se­ren som had­de gjort Segalstad gard til kom­mando­plass.

De smur­te tjæ­re og lin­olje på veg­gen og sat­te fyr på. Hvor skul­le de fått det fra, om de ikke hen­tet det inne på butik­ken? Flam­me­ne slo over på landhandleri­et. Beg­ge byg­nin­ge­ne som Hans Seielstad had­de satt opp ti år tid­li­ge­re, brant ned. Sam­men med to fal­ne nors­ke sol­da­ter som var lagt i gara­sjen.

På bar bakke

Hva gjør de nå, Asbjørn og Tor­leif Seielstad? I et uda­tert doku­ment står bare det­te: «Når så kri­gen gjor­de det­te sopreint – både hus – inven­tar og vare­be­hold­ning gikk med, så var det bare å begyn­ne på nytt.»

De har vel kna­pt fått ryd­det brann­tom­ta før de er i gang igjen. Men hvor skal de sel­ge varer imens? Mel­lom de to brann­tom­te­ne står et lite kjel­ler­lo­ka­le byg­get inn i bak­ken. Det had­de vært lager. Der går Segal­stad­ka­ran umid­del­bart i gang med å dri­ve på nytt.

Gausdal Landhandleri må byg­ges opp igjen. Far set­ter i gang, mens søn­ne­ne dri­ver han­del i den lil­le, kal­de kjel­le­ren. I 1942 er Gausdal Landhandleri på plass i nye, moder­ne loka­ler på 145 kvm, og i febru­ar 1943 skjer det: «Under­teg­ne­de Hans Seielstad og hus­tru Inge­borg Seielstad har dags dato avslut­tet føl­gen­de han­del med våre søn­ner Asbjørn og Tor­leif Seielstad.»

Søn­ne­ne kjø­per hele for­ret­nings­går­den for 50.000 kroner (omlag 1,4 mill. i dagens ver­di). Års­om­set­nin­gen under kri­gen er rundt 170.000 kroner (til­sva­rer omlag 4,8 mill. i dagens ver­di).

I gang igjen

Så er de i gang, to ens­li­ge unge menn, med å dri­ve butikk. Det er ikke godt å vite hva han ten­ker, Hans Seielstad, når han aver­te­rer etter en kvin­ne til å dri­ve kaféen. En kvin­ne i et hus med to ung­ka­rer har man­ge under­to­ner og mulig­he­ter. Slik arbeids­mar­ke­det var, fikk han nok man­ge søk­na­der, og det skul­le vært inter­es­sant å vite om han inter­vju­et søke­re eller ba dem sen­de med bil­de. Han vel­ger i alle fall ikke en moden hus­mor. Oli­ne Guttu fra Ringe­bu får job­ben. Hun er jevn­gam­mel med søn­ne­ne, og det er dag­lig leder Tor­leif som erob­rer hen­ne. Eller omvendt.

Den elds­te av Segal­stad­ka­ran, Asbjørn, for­blir ugift og barn­løs og bor på ett rom i tred­je eta­sje.

1950

Landhandleriet

Du kom­mer inn i Gausdal Landhandleri ved Segalstad bru sånn rundt midt­en av 1950­-tal­let. Til høy­re er manu­fak­tu­ren med garn og stoff, klær og sko. Bak en liten disk. Og en diger ved­ovn som var­mer godt. Rett fram blir du møtt av en disk på tvers over hele rom­met. Bak den er alle vare­ne du tren­ger, i hyl­ler og bak­rom. På dis­ken står et sta­tiv med fire rul­ler grå­pa­pir til inn­pak­ning og et hys­sing­nøs­te. I dis­ken er det skuf­fer med mjøl og suk­ker.

Bak dis­ken står han­dels­be­tjen­te­ne kla­re til å eks­pe­de­re deg. Han som fører regn­skap inne på kon­to­ret, blir til­kalt når det trengs. De har grå, blå eller mose­grøn­ne lager­frak­ker med bly­ant og butikk­saks i bryst­lom­ma. Etter hvert som du hand­ler, note­rer de sum­me­ne under hver­and­re på et grå­pa­pir og leg­ger sam­men til slutt, gode i hode­reg­ning. I det digre kassa­ap­pa­ra­tet har de hver sin skuff. Ved dagens slutt er det enkelt å tel­le hvem som har solgt best. Tryg­ve Husom, som var fra Lom og had­de kost og losji i huset, vil­le ha mest i skuf­fen. Der­for send­te han dem som skul­le hand­le lite, til de and­re.

Allsidig drift

Tip­ping? Gausdal Landhandleri er også kom­mi­sjo­nær for Norsk Tip­ping. Asbjørn Seielstad stemp­ler kupong­ene, som må fyl­les ut i tre eksemp­la­rer med blå­pa­pir imel­lom, sen­der inn og fører eget regn­skap. Mang­ler én kupong, er det en alvor­lig sak. Noe gods du skal sen­de eller hen­te? Har du bestilt medi­si­ner? Asbjørn Seielstad sty­rer også bil­sta­sjo­nen og hjel­per deg å fyl­le ut frakt­brev. Gods­ruta fra Lille­hammer kom­mer i 15-­tida. Kvelds­bus­sen har med seg medi­si­ner. Da er butik­ken stengt, men det er bare å ban­ke på.

Ei kvin­ne måt­te ha kraft­fôr, men had­de ikke pen­ger. Han­dels­be­tjen­ten går til Tor­leif. La ho få det ho skal ha, sier han. Ho kjem til­ba­ke når ho får pen­ger. Det går tre måne­der. Da kan hun beta­le. Kom­mer det ikke pen­ger, skri­ver Tor­leif Seielstad var­somt at «nå får du være så snill og beta­le, nå har vi ven­ta len­ge.» Men noen gan­ger må han ta i litt. 25. febru­ar i 1957 skri­ver han til en kun­de: «Jeg synes det er leit at De ikke vil sva­re på mine krav. Såfremt jeg ikke får svar fra Dem innen 8 dage fra idag på mine krav, kr. 1.009.19 vil for­drin­gen bli inn­krevd ved ret­tens hjelp.» Han tar godt vare på pen­ge­ne, Tor­leif Seielstad.

To brødre

De er for­skjel­li­ge, de to. Asbjørn er den som åpner og låser, luter lute­fis­ken og skjæ­rer glass, sty­rer tip­pin­ga og bil­sta­sjo­nen. Han tar kas­sa­opp­gjø­ret, og krøl­le­te sed­ler glat­ter han ut. Han duk­ker all­tid opp når noen ban­ker på for å hen­te medi­si­ner. Han er også krem­mer.

En kar skal ha gar­din­trapp. Utsolgt. Asbjørn sel­ger ham den trap­pa han selv bru­ker i butik­ken. Han solg­te strikke­jak­ka si til en kar som ikke had­de kone til å strik­ke for seg. En kar skal ha mix­mas­ter til kona og begyn­ner med å se på den mins­te. «Skul­le hatt en som er stør­re du, vettu», sier Asbjørn i det han begyn­ner å pak­ke inn. Karen gikk ut med den størs­te. En diger snek­ker kom­mer med en ham­mer han har kjøpt. Den er knekt. Mate­rial­feil, sier han og for­lan­ger en ny. Men alle skjøn­ner at ham­me­ren har vært usatt for stump vold. Asbjørn gir ham en ny like­vel.

Hvor­for? – Ingen fare, det­te skal vi ta att, sier Asbjørn.

Gausdal Landhandleri 1950

1950-tal­let. Byg­nin­gen «Segalstad II» er omsi­der kom­met opp igjen – til høy­re, og det er liv og røre ved Gausdal Landhandleri. Foran, mel­lom bile­ne, står fort­satt hes­te­rek­ka.

1960

En ti-åring bak rattet

Han går bort til benke­ska­pet på hjem­me­kon­to­ret sitt, Tor­bjørn Seiel­stad, og hen­ter fram ei lita, gam­mel notis­bok. Han sier det ikke, men i den fin­nes mye av hem­me­lig­he­ten bak suk­ses­sen Gausdal Landhandleri.

Det­te er de førs­te lin­je­ne i boka, skre­vet med barn­lig skrift:

Torleif Seielstad, Opel Last
Torleif Seielstad, Mersedes Pers
Egil Seielstad, Plymouth Last
Borgfinn Wadahl, Saab Pers

Bokas tit­tel er skre­vet med farens hånd­skrift: «Tor­bjørn Seielstad. For­skjellige bil­mer­ker som han har kjørt da han var 10 år.» Så er det føy­et til: «og 11 år og 12 år.»

Torbjørn og Astri Seielstad

Store­søs­ter Astri tok ser­ti­fi­kat da hun var 18 og kjør­te mjøl­sek­ker ut til kun­der i VW Pick­up­en. Lille­bro­ren på 11 var med. For­di han var så god til å ryg­ge. Foto: Oli­ne Seielstad.

En ti­åring satt alt­så bak rat­tet på svæ­re biler ved Segal­stad bru i 1961. Kun­de­ne par­ker­te gjer­ne uten­for butik­ken, men skul­le til lage­ret for å få med seg vare­ne. 10­-årin­gen kjør­te bile­ne bort dit. Lens­man­nen var nabo og syn­tes vel han måt­te si fra. Men nøy­de seg med det.

Bil nr 40 inn­ført i boka er: Gausdal Bil­sel­skap Mar­gi­rus bull­dog m/henger Last.

Den nes­ten sju år eld­re store­søs­te­ren Astri tok ser­ti­fi­kat da hun var 18 og kjør­te mjøl­sek­ker ut til kun­der i en VW Pick­up. Lille­bro­ren på 11 var med. For­di han kjen­te ruta. Men mest for­di han var så god til å ryg­ge.

Stående applaus

42 år etter at Tor­bjørn Seielstad førs­te gang kjør­te bil, får han stå­en­de applaus idet han mot­tar Moder­ne Transport­prisen 2003 for «evnen til å fin­ne prak­tis­ke løs­nin­ger på sto­re logis­tikk­ut­ford­rin­ger.» Han har dre­vet fram en bygge­vare­for­ret­ning som leve­rer varer i hele Sør-­Nor­ge og er en bety­de­lig trans­port­bru­ker med 40 egne biler og vogn­tog samt en del inn­leid mate­ri­ell. De røde laste­bi­le­ne med snir­kel­bok­stav­lo­go­en er etter­hvert blitt vel­kjen­te for man­ge øst­len­din­ger i hus og hyt­te. Bygge­va­re­ne fra Gaus­dal Landhandleri kom­mer når de skal og ofte til langt hyg­ge­li­ge­re pri­ser enn hos kjede­kon­kur­ren­te­ne.

Familien Seielstad

De fire bar­na i Gausdal Landhandleri foto­gra­fert ved hyt­ta på Skei­kam­pen rundt 1960: Astri, Ing­rid, Ragn­hild og Tor­bjørn.

Men først og fremst var Tor­bjørn Seielstad etter­hvert både eier, trans­port­sjef, salgs­sjef, sel­ger og inn­kjøps­sjef med evne til å ten­ke radi­kalt: Når du hen­ter man­ge varer i Oslo­området, hvor­for skal du ikke også sel­ge i Oslo­området?

Kjent for å være raske

Fra 1983 sat­te han i gang, og så at kon­kur­ren­te­nes tanke­va­ner gjor­de det tung­vint for dem. De hen­tet vare­ne, kjør­te dem på lager og eks­pe­der­te dem så vide­re til kun­de­ne. Hvor­for? Gausdal Landhandleri hen­tet Leca­blokkene på Lille­strøm og kjør­te dem rett til bygge­plas­sen. Unn­gikk et ledd, lå under i pris og fikk kjeft av kon­kur­ren­te­ne:

Den­ne stygg­fan­ten oppi Gausdal. Men man­ge av dem bruk­te en uke på å leve­re. Gausdal Landhandleri ble kjent for å være ras­ke. Fra bestil­ling til mate­ria­le­ne var på bygge­plas­sen gikk det ett døgn.

1978

Gausdal Landhandleri 1970

Innen­for vin­du­ene i 2. eta­sje bak stol­pen var det en ung­kars­lei­lig­het – og der skjed­de det nok mye utover 1970-tal­let, skal man tro på alle his­to­rie­ne.

Lastebil eid av Gausdal Landhandleri

Bil­par­ken på 1970- tal­let. En VW Pick Up og to Hano­mag – en av dem med radio! Las­tet med fryse­bok­ser fra Oslo.

Personalfest i Gausdal Landhandleri

Per­so­nal­fes­te­ne i Gausdal Landhandleri kan ha litt sær­egent preg. Foto: Åge Mel­bø.

Ansatte i Gausdal Landhandleri viser frem sjekk med bonus

Bonus til de ansat­te? Nei, men over­skudds­de­ling. Bak fra venst­re: Jan Kåre Sør­li, Hans Olav Gjer­din­gen, Per Arne Gra­num, Ivar Lar­sen, Jør­gen Johan­sen, John Sve­en, Svein Erik Gon­stad og Tor­bjørn Seielstad. Foran fra venst­re: Wer­ner Øver­li, Kris­ti­an Øygar­den og Harald Berg.

Dugnaden

Det er en ung gjeng som nå dri­ver Gausdal Landhandleri. I 1978 er gjen­nom­snitts­al­de­ren 30, og det er den gjen­le­ven­de grün­de­ren Asbjørn Seielstad som drar den opp.

– Had­de vi ikke visst bed­re, had­de vi tatt ham for å være yngste­gut­ten på lage­ret, skrev avi­sa Dag­nin­gen etter et besøk det året. Dag­lig leder Tor­bjørn Seielstad var da 27 år, gir byg­da 15 arbeids­plas­ser og har et lønns­bud­sjett på en mil­lion kroner. Litt vans­ke­lig var det i begyn­nel­sen, inn­røm­mer han, for alle skul­le ha tak i faren. – Jøss, er det du som er sje­fen? sa noen av de han­dels­rei­sen­de til karen som satt der i ola­bukse.

Anset­tel­ses­pro­se­dy­re­ne var enk­le den gan­gen, for å si det pent. Her er det ikke rekrut­teringsbyråer eller lan­ge inter­vju­er. Det var et lite sam­funn, og om Tor­bjørn Seielstad ikke kjen­te hver enkelt fra før, viss­te han om slek­ta og fami­li­en.

– Vet du for­skjell på gal­va­ni­sert og blank spi­ker? – Ja, svar­te Ola Hagen og ble ansatt. Tor­mod Lund had­de vært inn­om og spurt etter som­mer­ar­beid. En tele­fon fra lager­sje­fen: – Ta på deg gam­mel­buk­sa og kom. Så var han ansatt.

Landets største selgerkorps

Drif­ten i den­ne peri­oden er vel kan­skje ikke helt strøm­linje­for­met, og dug­na­der måt­te til. Vik­tig å få ut ord­re­ne på bygge­va­rer, ikke all­tid tid til å pri­se dem. Sel­ger­ne sat­te på beteg­nel­se. X015 er plas­tikk. PP20 er tak­pla­ter. Bun­ke­ne med blå­ko­pi­er kun­ne vokse seg sto­re. I sko­esker. Det var gans­ke sik­kert kun­der som hand­let hos Gausdal Landhandleri ikke bare for­di det var bil­li­ge­re, men for­di kredit­t-tida var så lang.

I and­re eta­sje over dag­lig­va­ren satt 19 sel­ge­re. Man­ge ble nok over­ras­ket over å stø­te på lan­dets størs­te sel­ger­korps innen bygge­vare langt oppe i en side­dal i inn­lan­det. Alle­re­de i 1978 kom 40 % av omset­nin­gen fra telefon­salg. Tele­fon­sel­ger­ne i and­re eta­sje må ha vært litt av en gjeng. Bare mann­folk, som rul­let og røyk­te mens de satt i tele­fo­nen. Luf­ta var stinn, og de som skul­le inn til inn­kjø­per­ne innerst, måt­te nær­mest gå spiss­rot­gang. Ei pen dame fikk ropt etter seg: – Sam­ma å hu sel­ger, kjøp det! Sær­lig for­melt og byrå­kra­tisk var det ikke. En kar skul­le på do. Da han kom til­ba­ke, var det inn­ført røyke­for­bud. Så lang tid tok det.

I alle inter­vju­er Tor­bjørn Seielstad gir, roser han sine folk. Hva er styr­ken til Gausdal Landhandleri? spør avi­sa Gausdøl’n i 2003. – Det er helt klart med­ar­bei­der­ne. Måten de står på for fel­les­ska­pet, tar ansvar og ten­ker på hel­he­ten fram­for på seg sjølv. Den rosen er for­tjent, sva­rer han. – Du må ha flin­ke folk. Det er de ansat­te som utgjør for­skjel­len på suk­sess og fias­ko, sa han til avi­sa Aften­pos­ten i 1998.

Overskuddsdeling

Etter års­opp­gjø­ret i 1991 fikk alle hel­tids­an­sat­te 10.000 kroner eks­tra hver. I 1993 kom det 100.000 kroner i vel­ferds­mid­ler, og de vel 60 ansat­te fikk syk­ler. – Det er de ansat­te som har æren for de gode salgs­tal­le­ne, sa Tor­bjørn Seielstad til avi­sa Dag­nin­gen. I 1994 fikk de til sam­men utbe­talt 250.000 kroner i bonus, og sam­me sum gikk til kreft­forsk­ning. I april 2003 had­de alle fast ansat­te fått utbe­talt 15.000 kroner i over­skudds­de­ling, og to måne­der sene­re et crui­se på Oslo­fjor­den med hotell­over­nat­ting i Hor­ten. Fra Gausdal til Oslo kjør­te de ca. 130 ansat­te firma­bil i kolon­ne med alle bedrif­tens nær­me­re 40 sto­re og små biler. Men selv på en cruise­tur med de ansat­te er krem­me­ren med: – Vi skal se oss om etter noe last, så vi slip­per å kjø­re tom­me opp igjen.

I 2013 skri­ver nett­ste­det bygg.no at Gausdal Landhandleri er kjent som en nøk­tern bedrift uten dyre vaner. Men en intern­kam­pan­je med mål om at bedrif­ten skul­le strek­ke seg mot en omset­ning på over 100 mil­lio­ner kroner to måne­der på rad, «2x100 kam­pan­jen», utlø­ser nå en bonus­ut­be­ta­ling til alle ansat­te. Målet ble nådd. De ansat­te fikk en mill. kroner på deling, 4.000 kroner hver.

Bedrif­ten fort­set­ter med å rose og beløn­ne de ansat­te. I 2017 fikk de tre mill. kroner på deling som takk for inn­sat­sen i 2016. – Liker ikke å kal­le det bonus, sier Audun Løh­re, som har vært dag­lig leder siden 2010.

– Det er over­skudds­de­ling. Og det er raust av eier­ne å set­te av nes­ten 10 % av over­ skud­det til de ansat­te.

1984

Gutta på tur

Fra 1984 til 2003 ble omtrent hele butik­ken på Vin­st­ra las­tet opp på biler og frak­tet til det tra­di­sjons­rike Ottamartna’n i begyn­nel­sen av okto­ber hvert år. Og så rig­get opp igjen i et stort telt. Arbeids­lis­te­ne had­de vært noe for Arbeids­til­sy­net:

Tors­dag: Telt­mon­te­ring 12–20.
Fre­dag: Telt­mon­te­ring 12–19.
Lør­dag: Inn­flyt­ting. Håkon 9–19. Bent: 9–19. Robert: 9–19. Åge: 15–19. Søn­dag: Inn­flyt­ting fra 10 til 12. Salg fra 12–20.
Man­dag, tirs­dag, ons­dag: Salg 0930–19.
Tors­dag: Demon­te­ring. Dag, Bir­ger, Jør­gen og sjå­før: 09–17

Leve­ran­dø­re­ne var med. Åge Mel­bø send­te brev til dem:

For å for­enk­le de øko­no­mis­ke sider ved utstil­lin­gen vil vi i år kom­me med føl­gen­de for­slag: Leve­ran­dør beta­ler en fast sum, kr 1.000, – ekskl. mva til dek­king av stand­leie samt mar­keds­fø­ring. I for­bin­del­se med vår annon­se­ring øns­ker vi til­sendt det bes­te til­bud som dere kan gi. Ved­lagt føl­ger lis­te over de invi­ter­te leve­ran­dø­rer.

«Også i år er vi på Martna’n med man­ge kjempe­til­bud! Besøk vårt telt som er stapp­fullt av alle slags varer til rime­li­ge pri­ser. Ikke tele­fon­be­stil­ling!!! Kon­tant og hente­pri­ser. Til­bu­de­ne gjel­der så langt behold­nin­gen rek­ker», het det i mar­keds­fø­rin­gen. Båndsag veil. 4.490,- – Nå 2.900,­-. Pilot­jak­ke veil. 549,- ­– Nå 349,-­. Sal­get der og da gikk så det grein, men bestil­lin­ge­ne kom jevnt og trutt et halv­år etter­på. I 1993 omsat­te land­hand­le­ri­et for 1,4 mill. kroner på martna’n. Da bedrif­ten etab­ler­te seg på Otta i 2004, var kunde­grunn­la­get der, og del­ta­kel­se på martna’n over­flø­dig med egne loka­ler like ved.

Ottamartna’n, Vågå­mes­sa, Romsdalsmartna’n, Stryne­mes­sa, Stavs­martna’n – salgs­mes­ser arran­gert av and­re, der man kan kjø­pe seg plass og del­ta. Det gjør man­ge. Det spe­si­el­le med Gausdal Landhandleri er tro­lig at bedrif­ten reis­te rundt og arran­ger­te egne mes­ser for å pre­sen­te­re seg.

REKLAMEFILM FRA 1988

For fle­re video­er, se Gausdal Landhandleris YouT­ube-kanal →

1990

Biler eid av Gausdal Landhandleri

Et landhandleri med ute­sel­ge­re? Nok­så uvan­lig. Fra venst­re: Tore Kjær­vik, André Myh­ren, Bjørn Midten­get, Svein Erik Vest­li, Per Kjelds­berg, Geir Ivar Aaen og Geir Peder­sen.

Torleif Seielstad

De var ikke så opp­tatt av å ta vare på his­to­ri­en, Segal­stad­ka­ran. Det­te er det enes­te bil­det som fin­nes av Tor­leif i butik­ken – og av inte­ri­ø­ret. Bil­de fra Dag­nin­gen 1976.

Torbjørn Seielstad

Det gjel­der å se mulig­he­te­ne. Gausdal Landhandleri lever­te ikke bare bygge­va­rer til OL på Lil­le­ham­mer i 1994, men også alko­hol. Selv om kom­mu­nen skrub­bet litt imot.

Landhandleriet som forsvant

Tor­leif Seielstad, som had­de sett fram til gode pensjonist­år sam­men med kona, ble igjen ram­met av kreft og døde i 1976, bare 60 år gam­mel. Det er vel ingen tvil om at han la et meget godt fun­da­ment for den riven­de utvik­lin­gen som skjed­de etter hans død. Både i kunn­skap, bedrifts­kul­tur, være­måte og ikke minst i hvor­dan han for­met og utdan­net søn­nen sin.

I førs­te eta­sje i det nye byg­get ras­te den moder­ne tid inn. Det hang ikke varer i taket len­ger. Revo­lu­sjo­nen kom kry­pen­de opp­over lan­det fra hoved­sta­den. Ut med disk og lager­frak­ker med bly­an­ter og sak­ser i bryst­lomma. Engros­fir­ma­et KEFAS had­de kon­su­len­ter som teg­net og plan­la. Selv­be­tje­ning. Du kun­ne gå rundt og pluk­ke vare­ne selv. Uvant. Nes­ten litt uan­svar­lig. Hand­le på impuls. De gam­le vil­le gjer­ne ha hjelp til å fin­ne fram. – Jeg lik­te nå best å stå bak dis­ken, jeg, sa Asbjørn Seielstad.

Nå var Gausdal Landhandleri blitt en bro­ket blan­ding av gam­mel land­han­del og moder­ne for­ret­ning. Det­te er det som møter deg når du kom­mer inn: I førs­te eta­sje er dag­lig­vare skilt ut. På sam­me fla­te og med sam­me inn­gang lig­ger jern­v­are­av­de­lin­gen, der motor­sa­ger, snø­skuf­fer og leke­trak­to­rer står side om side med inn­slag av gave­ar­tik­ler, glass og leker, som var fast inven­tar i de gam­le land­hand­le­ri­ene. I and­re eta­sje er det hvi­te­va­rer, ovner, dører, vin­du­er og kjøk­ken.

– Det er ikke hver dag man opp­le­ver å se vaske­ma­skin, kaffe­trak­ter, lese­bril­ler og furu­dø­rer ved siden av hver­and­re. Så er det manu­fak­tur, radio­ og TV-­av­de­ling og et vare­ut­valg som spen­ner fra sko­lis­ser, heste­sko­søm og mope­der til fer­di­ge red­skaps­hus. Uvant og helt spe­si­elt for Gausdal Landhandleri. Men tross alt det­te mang­fol­det er det ryd­dig og over­sikt­lig over alt, skri­ver bladet Nærings­revy­en i 1988.

For lite plass

Det ble for liten plass på Segalstad bru. For mye kapi­tal var bun­det i pro­duk­ter som ga for liten avkast­ning. TV og radio gikk først i 1988. Gausdal Landhandleri had­de også tv-­verk­sted, men det var vans­ke­lig å få tak i fag­folk. Manu­fak­tu­ren for­svant sam­me år. Det var opp­hørs­salg på en mes­se ved Sam­funns­hu­set på Segalstad bru. En kar kjøp­te alle sko­ene. For å få opp stem­nin­gen ble det også solgt kaffe­po­ser fra dag­lig­va­ren.

Inte­ri­ør­av­de­lin­gen i Gausdal Landhandleri var en inter­es­sant sak og ikke, som man kan­skje kun­ne for­ven­te, et femi­nint sam­lings­sted. Ovner og pei­ser, dører og vin­du­er, par­kett, kjøk­ken, hvi­te­va­rer og små­e­lekt­ro som mix­mas­te­re og støv­su­ge­re. Hvi­te­va­re­ne kun­ne være et pro­blem, for når de skul­le frak­tes sam­men med kam­stål og sånt, kun­ne det lett opp­stå trans­port­ska­der. Etter­hvert kom også de sto­re elektro­kjedene og pres­set pri­se­ne. Før OL på Lil­le­ham­mer var også hvi­te­va­rer og små­e­lekt­risk ute.

Val­get var nep­pe så vans­ke­lig. I 1987 omsat­te land­hand­le­ri­et for 95 mil­lio­ner kroner, 80 % var byg­ge-­ og jern­va­rer. Når du er god på logis­tikk, lig­ger pen­ge­ne i sto­re kvan­ta. Det ind­re Øst­lan­det var for lite, og Gausdal Landhandleri had­de kom­pe­tan­se og logis­tikk til å betje­ne kun­der i aksen fra Dom­bås til Oslo.

Ut over Segelstad Bru

De var unge da de la ut på rei­sen. Tor­bjørn Seielstad var 33 år. Åge Mel­bø fra Vest­re Gaus­dal var 25 år med bak­grunn som agro­nom, snek­ker og sel­ger. Han job­bet i et fir­ma som kjøp­te bygge­va­rer i Gausdal Landhandleri og solg­te fjøsinn­red­nin­ger, og var der­med en slags kon­kur­rent. Muli­gens had­de Tor­bjørn Seielstad sett seg lei på det. Han kal­te Åge Mel­bø inn på kon­to­ret en dag i 1984. Og rekrut­ter­te der­med en mann som kom til å få stor betyd­ning for utvik­lin­gen av Gausdal Landhandleri.

I mai 1984 lys­te de røde bok­sta­ve­ne på et bygg utta­for Segalstad bru for førs­te gang. 12. mai har Einar Odden i avi­sa G/LT tatt turen til Vin­st­ra og slengt seg ned i salon­gen på Sødorp Gjest­gi­ver­gård sam­men med Tor­bjørn Seielstad. Det er ikke sik­kert kjøp­man­nen sva­rer helt sant når han blir spurt om han drøm­mer om å bli stør­re: – Jeg tror ikke jeg har lyst til å gjø­re for­ret­nin­gen stør­re, akku­rat. Men det er klart vi etab­le­rer oss på Vin­st­ra for å ska­pe virk­som­het, mer liv, ja, mer salg. Det lig­ger vel i oss alle at vi vil gjø­re det sje­la sier.

Sje­la må jo ha hvis­ket noe om vekst.

Over all forventning

Det var menin­gen Åge Mel­bø skul­le dri­ve butik­ken på Vin­st­ra ale­ne med hjelp fra sjå­fø­rer som kom inn­om. Førs­te året for­ven­tet de et beskje­dent over­skudd. Etter tre måne­der måt­te han anskaf­fe truck og anset­te fle­re.

I 1984 gikk fort­satt adkoms­ten fra E6 til Lomoen over det som i dag er ei gang­bru, men han viss­te at den nye Sund­brua over Gud­brands­dals­lå­gen skul­le åpnes året etter, i 1985. Da had­de han kjøpt åtte mål tomt, satt opp 1.000 kvm nybygg og økt sta­ben fra to til sju. På åpnings­da­gen i febru­ar gikk det med åtte pal­ler spi­ker. Folk hamst­ret, og omset­nin­gen kom opp i 25 mill. kroner det året. I 2004 omsat­te butik­ken på Vin­st­ra for 77 mill. kroner og byg­get på 800 nye kvad­rat­me­ter. Tom­ta er utvi­det seks gan­ger.

Fle­re etab­ler­te seg i Lomoen. Gud­brands­da­lens førs­te kjøpe­sen­ter, Peer Gynt-­sen­te­ret, åpnet her i 1988. Da nye E6 gjen­nom Vin­st­ra var klar i 2016, ble Lomoen et hett områ­de med omfat­ten­de utbyg­ging av et han­dels­sen­ter og to bygge­vare­kon­kur­ren­ter. Tor­bjørn Seielstad var alt­så 32 år tid­li­ge­re ute.

Det var sånn det begyn­te, og Åge Mel­bø skul­le snart få fle­re utsalg å besty­re. I okto­ber 1998 har land­hand­le­ri­et avde­lin­ger ved Mol­de, Dom­bås og Moelv i til­legg til Gaus­dal og Vin­st­ra. Gausdal Landhandleri skjøt knop­per så det spru­tet, om­setningen gikk rett til værs, og i janu­ar 2002 plas­ser­te avi­sa GD Tor­bjørn Seielstad sit­ten­de på top­pen av en vekst­søy­le som begyn­te nede på 2,7 mill. kroner da han tok over i 1972 – til han 30 år sene­re tro­ner oppå 300 mill.

2000

Fånyttes fakkeltog

Rundt årtu­sen­skif­tet slo vokse­smer­te­ne i Gausdal Landhandleri også inn i Gausdal. Høs­ten 2003 ble stri for bedrif­ten og for Tor­bjørn Seielstad. Alle­re­de i 1985 sa han i et avis­in­ter­vju at selv om veks­ten er jevn hvert år, er det rea­lis­tisk å anta at den vil stop­pe opp en dag. Mar­ke­det begren­ser seg selv, for­di Gausdal lig­ger i en bak­evje i for­hold til der tin­ge­ne skjer.

Avi­sa Gausdøl’n opp­sø­ker kjøp­man­nen i sep­tem­ber 2003 og regist­re­rer at han ikke vir­ker sær­lig glad over å måt­te snak­ke om flytte­pla­ner, men han for­står at det har stor inter­es­se for lokal­mil­jø­et. Han må fin­ne ut hva som er best for bedrif­ten om 10 – 15 år, og det er ikke lett. Det står mel­lom nybygg i Gausdal eller på Lil­le­ham­mer.

Gausdal Landhandleris varehus på Otta

Vare­hu­set på Otta. Foto: Andreas Varpe­stu­en.

Hjørnesteinsbedriften

Brå­ket begyn­te da noen men­te han la press på Gausdal kom­mu­ne, når han tru­et med å flyt­te til Lil­le­ham­mer. Og at han der­med fikk kom­mu­nen til å strek­ke seg alt for langt for å behol­de bedrif­ten, arbeids­plas­se­ne, merke­varen og bære­bjel­ken for annen nærings­ut­vik­ling i dalen. 9,4 mill. kroner la kom­mu­nen på bor­det for å over­ta de gam­le butikk­lo­ka­le­ne til takst og til­rette­leg­ge nærings­tomt.

Ord­fø­rer Olav Olstad for­svar­te pla­ne­ne om å leg­ge til ret­te for hjørne­steins­be­drif­ten.

– Det er feil å si at kom­mu­nen gir direk­te støt­te til Gausdal Land på 9,4 mil­lio­ner. Vi kjø­per et bygg som kom­mu­nen har bruk for, til blant annet kul­tur­sko­le og vok­sen­opp­læ­ring. I til­legg gir vi en støt­te til etab­le­ring av nye nærings­lo­ka­ler på rundt tre mil­lio­ner, sa han til avi­sa GD 11. novem­ber 2003. – Ingen annen enkelt­be­drift i Gausdal kan sammen­liknes med Gausdal Land, for eksem­pel når det gjel­der pro­fi­le­ring av byg­da. De gir oss ver­di­full mar­keds­fø­ring vi ikke vil­le fått på noen annen måte.

Utvidelsen legges på is

13. novem­ber 2003 sen­der styre­for­mann Jesper Hol­te og dag­lig leder Tor­bjørn Seielstad et brev til avi­se­ne, der de «leg­ger pla­ne­ne om utvi­del­ser i Gausdal på is.» I sin nai­vi­tet, skri­ver de, trod­de de at de vil­le bli møtt med sam­me hold­nin­gen som enhver annen bedrift som øns­ket å etab­le­re seg uten­for sen­tra­le strøk. Men der tok de dess­ver­re feil.

Avi­sa GD slår opp saken på for­si­da med bil­de av Tor­bjørn Seielstad: Orker ikke mer folke­snakk. Sier fra seg kom­mu­na­le mil­lio­ner.

– Jeg vil ikke ha på meg at Gausdal Land er en sub­si­di­ert bedrift på bekost­ning av and­re gode for­mål. Det har vært fryk­te­lig vans­ke­lig de sis­te dage­ne. Etter opp­sla­ge­ne i GD opp­sto det en situa­sjon jeg ikke kun­ne leve med. Jeg snak­ker ikke om for­hand­lin­ge­ne med kom­mu­nen, men om det snak­ket som begyn­te å gå på byg­da. Våre ansat­te begyn­te å få kom­men­ta­rer i butik­ken. Alt er sik­kert ikke vondt ment, men jeg kun­ne ikke la våre ansat­te bli utsatt for slikt.

21. novem­ber 2003 tok sty­ret den ende­li­ge beslut­nin­gen om å flyt­te hoved­lageret ut av Gausdal. – Vi job­ber med tom­ter i Lil­le­ham­mer og and­re ste­der, men vi har ikke fått en avkla­ring på hvor hoved­la­ge­ret skal lig­ge ennå. Men det vil­le ikke gaus­dø­le­ne høre på.

Underskriftskampanje

Og man­ge, man­ge fle­re skrev under på at land­hand­le­ri­et måt­te fort­set­te å ha hoved­kon­to­ret i Gausdal.

Underskriftsaksjon

Under­skrifts­lis­ter mot flyt­ting gikk rundt, og 4. desem­ber 2003 vand­ret 150 gaus­døler i fak­kel­tog rundt byg­get til land­handleriet, der Anne og Tor­bjørn Seielstad sto uten­for og ikke viss­te hva de skul­le si. – Var noen von­de minut­ter, det ja, sier kremmer’n 14 år sene­re.

– Vi gaus­dø­ler er ikke av dem som skri­ker høy­est og reager­er for­test, men når vi kom­mer i siget, er vi vans­ke­lig å stop­pe! het det i appel­le­ne. Fånyt­tes fak­kel­tog, var over­skriften i avi­sa GD.

Men da de ansat­te begyn­te å få kom­men­ta­rer i butik­ken om at de tok pen­ger fra barn og eld­re, sam­let det trop­pe­ne. Det var umu­lig å bli i Gausdal. Pro­ses­sen ble enk­le­re. I 2006 sier land­hand­le­ren til avi­sa GD at han ikke len­ger kjen­ner ube­hag ved å flyt­te ut. Han føler han har de ansat­te med seg og for­stå­el­se i byg­da, men han leg­ger ikke skjul på at det har vært en tung og vans­ke­lig pro­sess:

– I dag er vi avhen­gi­ge av mer rasjo­nell og effek­tiv drift for å hen­ge med. Nå tror jeg de fles­te ser fram til en ny epo­ke. Det er vi avhen­gi­ge av. Uten lag­fø­lel­sen vil vi ikke lyk­kes.

I etter­tid er det vel utve­ty­dig klart at enhver annen beslut­ning enn å flyt­te hoved­kon­tor og hoved­la­ger til Lil­le­ham­mer vil­le vært uklokt.

2010

En epoke er over

 

Fre­dag 26. febru­ar 2010 går det ut en e­post til Gjø­vik, Ruds­høg­da, Mes­na­li, Lil­le­ham­mer, Gausdal, Vin­st­ra, Otta, Dom­bås og Lom med over­skrif­ten:

«EN EPOKE ER OVER

Tor­bjørn Seielstad skri­ver at en lang, utford­ren­de og ikke minst artig epo­ke er over for ham som dag­lig leder. Tak­ket være en snill kone har han fått benyt­tet den tiden han selv har øns­ket å bru­ke i Gausdal Landhandleri. Han tak­ker alle som har bidratt til å løf­te fir­ma­et opp til den soli­de posi­sjo­nen den har i dag.

Fram­over mener jeg GL har sto­re mulig­he­ter, men også sto­re ut­ for­drin­ger. Det er så enkelt og sam­ti­dig så vans­ke­lig, når vi vet hvor man­ge som kjem­per om de sam­me kun­de­ne. Øns­ker selv­føl­ge­lig å se inn­om dere alle, som er mine gode ven­ner. Tor­bjørn

Han er 59 år. Litt hjerte­pro­ble­mer og en bypass­operasjon på Feiring­ kli­nik­ken hjalp nok på beslut­nin­gen, men først og fremst, sier han, var det en klar for­nem­mel­se av at livet også må rom­me noe annet. Så han bak­over, var det jobb, jobb, jobb. Så han fram­over, var det mer av det sam­me. Nå for­la­ter han møter for å hen­te barne­barn i barne­ha­gen.

Uan­sett kan det vel sies så enkelt som at det­te er god ledel­se. His­to­ri­en er full av eksemp­ler på at lede­re av fami­lie­be­drif­ter ikke kla­rer å slip­pe og blir sit­ten­de til de bæres ut. å vite når tiden er ute, er en kunst ikke alle mest­rer. Tor­bjørn Seielstads leder­stil er tro­lig best egnet i ikke alt for sto­re bedrif­ter. Den er ut­preget anti­autoritær og anti­­analytisk, basert på nære rela­sjo­ner. Med­ar­bei­der­ne fan­get opp hva og hvor han vil­le, mye var usagt, for­stå­el­sen lig­ger i kul­tu­ren og orga­ni­sa­sjo­nen. Han klar­te på en måte å gjø­re alt enkelt.

– Pas­ser godt for mitt hug­gu, sier han. Han liker ikke per­so­nal­sa­ker. Så vokser orga­ni­sa­sjo­nen, det kom­mer for­vent­nin­ger om at han opp­retter en leder­grup­pe, for alle kla­rer ikke len­ger å fan­ge opp hva som fore­går i hans hode. Det måt­te kom­me en end­ring, et takst­skif­te. Dug­na­den og pio­ner­ti­den er slutt. Etter 2010 begyn­te med­ar­bei­de­re å etter­ly­se GL­ ånden. Tro­lig besto den for man­ge i den direk­te kon­tak­ten med Tor­bjørn Seielstad. Han had­de tatt Gausdal Landhandleri inn i det for­jet­te­de land og ser etter alt å døm­me at nå kre­ves det lede­re som har øko­no­misk gym­nas og vel så det. Bedrif­ten har over­levd pro­fes­so­rens spå­dom­mer og vokst, men det har utford­rin­ge­ne også. – Vi er kom­met til et vei­skil­le, og det er rik­tig og for­nuf­tig å få en ny kap­tein til å sty­re den dag­li­ge ledel­se vide­re fram­over, som vil se bedrif­ten med nye øyne og vur­de­re nye mulig­he­ter og løs­nin­ger, skri­ver han i bre­vet til de ansat­te.

Så er det avskjeds­fest, og de ansat­te syn­ger sis­te vers:

«Tida går, og ting må end­res, det har Tor­bjørn prak­ti­sert her i GL, det er no’ som alle vet.
Du har valgt å tre til­ba­ke, men blir sik­kert syn­lig lell, håper ånden din vil bli her like­vel!»

Hadelendingen

Om Tor­bjørn Seielstad har litt snaut med for­mell utdan­nel­se, har Audun Løh­re fra Jevn­aker nok til en hel leder­grup­pe. Sam­funns­øko­nom og MBA. Med erfa­ring fra For­svars­de­par­te­men­tet, Nors­ke Skog, Opp­land Ener­gi og et heli­kop­ter­sel­skap. I 35 år holdt Tor­bjørn Seielstad til i både tran­ge og kum­mer­li­ge sjefs­kon­to­rer på Segalstad bru.

Det var vel grun­nen til at han fikk seg et meget respek­ta­belt hjørne­kon­tor i and­re eta­sje i hoved­kon­to­ret på Lil­le­ham­mer. Der kun­ne han føl­ge med både på opp­las­tin­gen av de røde bile­ne og vogn­to­ge­ne som pas­se­rer på E6. Her ryk­ket Audun Løh­re inn i mars i 2010. De to var eni­ge. Det går ikke med to lede­re. Tor­bjørn Seiel­stad flyt­tet ut av fel­les­ska­pet og etter­lot seg bare en ring­perm.

Men den nye sje­fen over­tok nok i stor grad den fla­te leder­mo­del­len: Fær­rest mulig lede­re, enk­le beslut­nings­struk­tu­rer.

– Jeg vil være tett på drif­ten. Det skal bare være én sjef mel­lom gjen­gen på gul­vet og meg. Gausdal Landhandleri har fort­satt kor­te beslut­nings­vei­er. Struk­tu­ren gir mulig­het til vekst uten at kost­na­de­ne øker til­sva­ren­de. Vi er grun­di­ge i ana­ly­se­ne, men ras­ke i beslut­nin­ge­ne. Det lig­ger pla­ner og stra­te­gi­er bak. Klar når mulig­he­ten byr seg, sier han.

Gausdal Landhandleri 1950

Å over­ta ledel­sen etter Tor­bjørn Seielstad var nep­pe noen enkel opp­ga­ve. Men Audun Løh­re dob­let omset­nin­gen i løpet av fem – seks år.

Ansatte på «seminar»

– Det tar litt tid før du for­står bedrifts­kul­tu­ren, sier Audun Løh­re. Her er det «fag­se­mi­nar» på Fager­høy i 2001. Foto: Åge Mel­bø.

Ansatte på «seminar»

Avi­sa GD får det til å høres ut som et felt­tog.

DU TUKLER IKKE MED HISTORIEN

Og så er det omsi­der skjedd. Eks­pan­sjo­nen Audun Løh­re er i gang med, gir de øns­ke­de resul­ta­te­ne. Tor­bjørn Seielstad skri­ver en beskje­den liten e-­post til Åslaug Bak­ke­li:

 

Den berøm­te asken er to skrø­pe­li­ge papp­es­ker som skal være bedrif­tens arkiv. Men om kremmer’n er litt små­lå­ten her, klem­mer avi­sa GD desto fete­re til 24. sep­tem­ber 2016 med over­skrif­ten:

«God for en mil­li­ard. Land­handler Tor­bjørn Seielstad har blitt mil­li­ar­dær og gjort et kjempe­byks på Kapi­tals årli­ge riking­baro­me­ter.»

I fjor var han nr. 298. Nå er han på 236. plass. For­mues­øk­nin­gen har vært på svim­len­de 250 mil­lio­ner kroner fra 2014 til 2015. Og gaus­dø­len kom­men­te­rer: – Jeg er ikke typen som fyrer opp raket­ter i tide og uti­de. Men det er sjøl­sagt hyg­ge­lig både for meg og for alle som arbei­der for meg at resul­ta­te­ne er gode. For­muen har bygd seg opp over tid. Det er et langt løp, det­te. Jeg er en beskje­den kar, men skal ikke under­slå at jeg er litt stolt. Sam­ti­dig er det vik­tig å under­stre­ke at jeg ikke har skapt det­te ale­ne.

Der­med har Gausdal Landhandleri tyde­lig­vis hav­net sam­men med de sto­re gut­ta. Når avi­sa Eids­voll Ullens­aker Blad omta­ler bedrif­ten 7. desem­ber 2016, heter det: «Nå er bygge­vare­gi­gan­ten Gausdal Landhandleri på intens jakt etter tomt eller egne­de loka­ler i Eids­voll.» Arven etter Segal­stad­ka­ran er alt­så blitt en gigant.

Ekte service kommer ifra hjertet

10. mai 2010 begyn­te et vel­lyk­ket IT­-pro­sjekt, et sys­tem som dag­lig­vare­bran­sjen had­de brukt i leng­re tid, Gausdal Landhandleri var først ute i bygge­vare­bran­sjen. Det er en PC i truck­e­ne. Den skan­ner vare­ne, prin­ter ut strek­ko­der, alle sjå­fø­rer har hånd­ter­mi­na­ler, og det er full spor­barhet på hvor i løy­pa leve­ran­sen er. Tekst­mel­ding til kun­den når vare­ne er las­tet opp og på vei. Og full digi­tal doku­men­ta­sjon på alle mate­ria­ler i et hus.

Ledergruppa i Gausdal Landhandleri 2017

Leder­grup­pa i 2017. Fra venst­re: Øko­nomi­sjef Per Stub­be­rud Lieng, dag­lig leder Audun Løh­re, trans­port­sjef Trond Håkon Hen­rik­sen, inn­kjøps- og salgs­sjef Ron­ny Bak­ken, HR-leder Tri­ne Som­mer­feldt Sten­berg og mar­keds­sjef Unn-Eli­sa­beth Toft­ha­gen. Foto: Ove Mor­ten Sve­en.

Men hva med GL­-ånden?

Hold­nin­gen sit­ter i etter Segal­stad­ka­ran: Vær fol­ke­lig. En ute­sel­ger begyn­te i job­ben, i dress­jak­ke, Han kom ald­ri inn i kul­tu­ren og ble borte. Leder­ne i Gausdal Landhandleri jåler seg opp når de skal på møter i Oslo, har dress og slips i bilen. Mer: Vær tett på dem du job­ber med, ta deg tid. Så hvor­dan er den­ne ånden nå for­mu­lert? Slik: Ekte ser­vice kom­mer fra hjer­tet.

Alt det­te ser ut til å fun­ge­re slett ikke så verst. 10. mars 2017 sen­der Audun Løh­re ut en presse­mel­ding, sann­syn­lig­vis i godt humør. Over­skriften er: Gausdal Landhandleri med god vekst i 2016. Han for­tel­ler at bygge­vare­bran­sjen voks­te med 5 % i 2016. Land­hand­le­ri­et? Had­de en vekst på 23 % og tok føl­ge­lig mar­keds­an­de­ler. Resul­tat før skatt end­te i 2016 på 45,2 mill. kroner mot 18,1 mill. i 2015. Sel­ska­pet har i dag 16 bygge­vare­ut­salg fra Løken i Høland i sør til Dom­bås i nord. Hus­ og hytte­byg­ge­re samt entre­pre­nø­rer er de kundeseg­mentene med størst vekst. Veks­ten er et resul­tat av god sam­hand­ling mel­lom Gausdal Landhandleri som leve­ran­dør, kun­der som gjør det godt, samt offen­sive leve­ran­dø­rer. Nye bygge­vare­ut­salg vil kom­me, og med utvik­ling av nye tje­neste­kon­sep­ter skal land­handleriet bli bed­re til å kon­kur­re­re om forbruker­markedet i nye og alle­re­de etab­ler­te områ­der. Veks­ten frem­over vil kom­me gjen­nom geo­gra­fisk eks­pan­sjon langs akser som vur­de­res ut fra effek­tiv dis­tri­bu­sjon og vekst­po­ten­si­al.

Statistikk for Gausdal Landhandleri

SKRYTEKURVE: En kur­ve som går rett til him­mels, og som min­ner mest om sli­ke plan­sjer som fonds­for­val­ter­ne hen­ter fram for å argu­men­te­re for sine even­tyr­li­ge til­bud. Men den­ne er høyst reell. Den viser bok­ført omset­nings­ut­vik­ling i Gausdal Landhandleri fra 1972 – det året Tor­bjørn Seielstad over­tok for­ret­nin­gen – til 2016.

Ikke så verst.

Så er spørs­må­let selv­føl­ge­lig: Kom­mer tred­je gene­ra­sjon Seielstad inn for å lede Gausdal Landhandleri? De har ald­ri vært utsatt for noe press, sier de to søn­ne­ne Tor­leif og Asbjørn og hev­der at de ikke har sto­re ambi­sjo­ner på egne veg­ne, men for Gausdal Landhandleri. – Det er blitt stort og kre­ver mye kom­pe­tan­se. Vik­tig at det er den bes­te per­sonen som leder, ikke at det er meg, sier eldste­mann. Sel­ge unna til en kje­de? – Kan ikke se for meg å sit­te her og for­val­te en stor penge­bin­ge. Det er mye mor­som­mere å dri­ve butikk, så len­ge vi kan videre­ut­vik­le det­te.

Vi har langt per­spek­tiv.

OM FORFATTEREN

Carl Henrik Grøndahl

Carl Henrik Grøndahl er trøn­der, bor i Oslo og på Gålå. Han har vært jour­na­list og kri­ti­ker i Stav­an­ger Aften­blad og Aften­pos­ten og kul­tur­re­dak­tør, pro­gram­sjef og kanal­sjef i NRK Radio. Har gitt ut fle­re bøker og skre­vet drama­se­ri­er for NRK Radio­teat­ret.

Teks­ten på den­ne nett­sida er hen­tet fra Grøn­dahls bok «Ut over Segel­stad bru», utgitt i anled­ning Gausdal Landhandleris 80-års­ju­bi­le­um i 2018.

Jubileumsbok

Hvis du vil lese hele his­to­ri­en om land­hand­le­ri­et kan du kjø­pe den fysis­ke boka her →

Nett­sida er utvik­let av Sempro AS.

GAUSDAL LANDHANDLERI © 2018